For referanser i saksbehandlingen, henvises til Lovdata.
Gulating Lagmannsretts dom 9.12.76 (Rettens Gang 1977, side 411)
Tomt skadet av flom.
Byggetillatelse var gitt til en avdelingsingeniør i kommunen på bakgrunn av reguleringsplan. Bygningsrådet utviste uaktsomhet i forbindelse med utstedelse av byggetillatelse. Kommunen burde vært oppmerksom på flomfaren og hadde plikt til å sørge for at det ble stillet de vilkår for byggetillatelsen som en mulig flomfare gjorde påkrevet. Ansvaret ble fordelt likt med kjøperen da han også hadde opptrådt uaktsomt ved, som ansatt i kommunen, ikke å skaffe nærmere opplysninger om mulig flomfare.
Frostating Lagmannsretts dom 24.2.92 (Rettens Gang 1992, side 176)
Under stor flom ble åpningen på en kulvert tilstoppet slik at vann trengte inn i hus og skadet innbo. Sannsynlig gjentaksintervall 10 til 30 år. Kommunen hadde plikt til å vedlikeholde kulverten, jernristen og området i nærheten, men ikke den åpne bekken. Mangler ved tilsyn og vedlikehold av jernristen. Kommunen vant ikke fram med force majeure og ble kjent ansvarlig.
Namdal Herredsrett 2.6.64 (Rettens Gang 1964, side 604)
Skader som følge av flom og isgang. Antatt at reguleringen av Namsen i det vesentlige måtte være ansvarlig for de skader januar-flommen voldte på de saksøktes bygninger.
Kristiansand byrett 30.10.78 (Rettens Gang 1979, side 652)
Flomskader forårsaket av Vegvesenets ombygging av en bru. Vegvesenet hadde ombygget en bru slik at strømforholdene i vesentlig grad hadde blitt endret ugunstig. Under flom med ekstrem nedbør ble en eiendom nedenfor brua skadet, og Vegvesenet kjent ansvarlig for 3/4 av skaden, siste del ansett som naturskade.
Ringerike herredsrett 4.11.88 (Rettens Gang 1989, side 430)
Erstatningssak etter feil plassering av bygning. Bygningsrådet vedtok at en bygning på grunn av flomfare ikke måtte plasseres lavere enn kote 89. Ved bygningsmyndighetenes plassering ble huset plassert på kote 88,1. Ved første flom stod vannet 0,5 m opp i sokkeletasjen. Kommunen ble ansett ansvarlig for feilaktig plassering, men erstatningen ble redusert med bare 50% fordi entreprenør og byggherre også hadde opptrådt uaktsomt.
Nedbørskader august 1988 - Tønsberg og Nøtterøy kommuner.
Flere forsikringsselskap til sak mot kommunene; rundt 1.000 skadelidte pga. mangler ved dimensjonering og vedlikehold av avløpssystemer. Forlikt i 1994 med forsikringsselskap og kommune med utbetaling på ca. 10 mill. kroner.
Alta herredsrett 28.9.87 (Rettens Gang 1988, side 499)
Erstatningssak - plan- og bygningsloven § 68 og skadeserstatningsloven § 2-1 jf straffelovens ikrafttredelseslov § 25. A hadde et sterkt ønske om å bebygge en bestemt tomt. Bygningsrådet avslo hans søknad med den begrunnelse at tomten lå rasfarlig til og ba om at A undersøkte dette nærmere. A gjorde det, og det endte med at bygningsrådet ga sin tillatelse. A flyttet inn i sitt nye hus i 1979, og i 1983 ble huset skadet av et snøras. A torde ikke lenger bli boende i huset og krevde erstatning av kommunen fordi bygningsrådet hadde tillatt ham å oppføre hus på tomten. Det var hverken av A eller kommunen innhentet noen faglig uttalelse om snøskredfaren, og bygningsrådet hadde ikke befart tomten. Retten fant at kommunen hadde handlet uaktsomt ved å tillate A å bebygge tomten uten at det var innhentet faglig uttalelse om snøskredfaren og dømte kommunen til å erstatte A verdien av huset. Det var ikke grunnlag for nedsettelse av erstatningen på grunn av skadelidtes medvirkning.
Hålogaland lagmannsrett 1.12.86 (Rettens Gang 1987, side 640)
Erstatningssak - plan- og bygningsloven §§ 9 og 68. En kommune hadde planlagt et boligfelt, hvor det etter at bebyggelsen var reist og innflytting hadde skjedd, viste seg at boligfeltet lå sterkt utsatt for snøskred, idet det i 1980 løsnet et stort snøskred som fortsatte helt ned i boligfeltet og raserte en av boligene. De 12 boliger som til da var bygget, måtte fraflyttes, og Statens naturskadefond og kommunen påtok seg å dekke 90% av de takster som ble avholdt etter naturskadeloven. Huseierne gikk til sak mot kommunen for å få dekket de resterende 10% og annet økonomisk tap de hadde hatt. Kommunen ble ansett erstatningsansvarlig også for denne del av tapet, idet både herredsrett og lagmannsrett fant at kommunen hadde vist en uforsvarlig forsømmelighet ved ikke å få rasfaren nærmere utredet under planleggingen av boligfeltet. Det forelå derfor en erstatningsbetingende uaktsomhet fra de kommunale organers side.
Eidsivating lagmannsrett 17.6.78 (Rettens Gang 1979, side 10)
Plan- og bygningsloven § 68. Et bygningsråds vedtak om å nekte bebyggelse av to hyttetomter fordi de etter rådets oppfatning lå utsatt til for snøras, opphevet som ugyldige. Det var ikke tilstrekkelig til å begrunne et avslag om byggetilatelse at det forelå en liten mulighet for at tomtene lå utsatt til for snøras; det måtte foreligge en markert ririko for dette som lagmannsretten ikke fant var tilstede. Nektelsen av byggetillatelse med den begrunnelse at hyttebebyggelsen førte til en økning i den alminnelige ferdsel i området, lå utenfor rammen av § 68. Dissens.
Frostating lagmannsrett 7.4.86 (Rettens Gang 1986, side 1039)
Erstatningssak - uaktsom kommunal behandling ved godkjennelse av rastruede boligtomter - plan- og bygningsloven § 33 og § 68, skadeserstatningsloven § 2-1 og straffelovens ikrafttredelseslov § 25. En kommunes reguleringsplan omfattet bl.a. to tomter, som i forbindelse med kommunens tekniske etats utstikking av tomtene ble vurdert som rastruede av en bakenforliggende fjellhammer. De to tomteeierne ble varslet om forholdet og om at de burde få forholdet avklart og fjellet rensket før byggearbeider ble satt i gang. Byggearbeidene ble igangsatt og innflytting fant sted. Statens naturskadefond foretok befaring etter et steinsprang et halvt år etter innflytting og karakteriserte rasfaren som stor. Fondet bevilget kr 100.000 som bidrag til oppføring av forstøtningsmur bak husene, men det var på det rene at omkostningene ville bli vesentlig høyere. De to huseiere gikk til sak mot kommunen og fikk medhold i at denne var erstatningsansvarlig for de økonomiske følger av at deres boliger var tillatt oppført i et rasfarlig område. Det var ikke tilstrekkelig at tomteeierne i et brev fra kommunen var varslet om rasfaren. Bygningsrådet pliktet selv å vurdere rasfaren og om det var forsvarlig å bygge og ikke la byggherrene bygge på eget ansvar.
Gauldal herredsrett 26.9.85 (Rettens Gang 1986, side 503)
Plan- og bygningsloven §§ 68, 98 og 100 - erstatningssak - erstatning for utglidning av byggetomter. A og B kjøpte hver sin tomt til boligbebyggelse av kommunen. For As vedkommende skjedde det en utglidning av bakenforliggende terreng ca 8 måneder etter at huset var ferdig og A hadde flyttet inn, og det ble nødvendig med omfattende opprydningsarbeider. For Bs vedkommende skjedde det en utglidning mens byggegruben var under utgraving og her måtte man midlertidig stoppe gravearbeidene. Både A og B ble godkjent som ansvarshavende for gravearbeidenes vedkommende uten at det fra kommunens side ble undersøkt om de hadde de nødvendige kvalifikasjoner. I byggemeldingene for begge hus var det oppgitt at grunnmuren skulle bestå av henholdsvis Lecablokker og Icopalblokker. Retten fant at kommunen hadde opptrådt uaktsomt fordi den ikke hadde orientert A og B om de problematiske grunnforhold som kommunen kjente til fra tidligere geotekniske undersøkelser i nabolaget og derfor satt nærmere vilkår i forbindelse med byggemeldingene, og likeledes ved at den godkjente A og B som ansvarshavende for gravearbeidene uten nærmere å undersøke deres kvalifikasjoner. Retten fant ikke at A og B hadde opptrådt på en slik måte at det var grunnlag for å anvende bestemmelsen i straffelovens ikrafttredelseslov § 25 eller skadeserstatningsloven § 2-2.
Eidsivating lagmannsrett 1.7.83 (Rettens Gang 1984, side 565)
Erstatningssak om setningsskader på bolighus - plan- og bygningsloven § 68 og skadeserstatningsloven § 2-1. En kommune regulerte en av sine eiendommer til 20 eneboliger i kjede. As hus lå ytterst i en av kjedene og var plassert helt ute mot kanten av et leirtak ved et nedlagt teglverk. Etter en tid fikk As hus betydelige setningsskader, og han gikk til erstatningssak mot kommunen. Lagmannsretten fant at kommunen hadde opptrådt uaktsomt ved ikke å la foreta grunnundersøkelser i det området som åpenbart måtte være rasfarlig. Da kommunen både sto som utbygger av boligfeltet og samtidig etter bygningsloven hadde en kontrollfunksjon gjennom de kommunale bygningsmyndighter, pålå det den en særskilt aktsomhetsplikt. På denne bakgrunn var det en forsømmelse av bygningsmyndighetene at de tillot at As tomt ble utbygget. Det var ingen unnskyldning at kommunens tekniske etat var svakt utbygget, idet man kunne ha søkt råd hos ekspertise utenfra. Kommunen ble dømt til å erstatte setningsskadene på As hus med kr 250.000.
Nedre Telemark herredsrett 28.12.90 (Rettens Gang 1991, side 951)
Erstatningssak - plan- og bygningsloven § 68 og skadeserstatningsloven § 4. En kommune hadde tildelt byggetomter på et boligfelt i 1982. Fra 1983 hadde området flere ganger vært utsatt for oversvømmelse i flomperioder. Kommunen erkjente ansvar for de skader som oversvømmelsene hadde medført og oppførte en flomvoll til beskyttelse mot senere oversvømmelser. Tre huseiere krevde erstatning for den verdireduksjon av deres eiendommer som flomvollen forårsaket, og kommunen ble dømt til å erstatte dette tap.
Frostating lagmannsrett 17.1.90 (Rettens Gang 1990, side 1248)
Erstatningssak - kommunalt ansvar for rasfarlige tomter - skadeserstatningsloven § 2, jf plan- og bygningsloven § 68. A og B bebygget hver sin tomt etterat kommunen hadde utarbeidet reguleringsplan. Tomtene lå i bratt terreng, og under oppførelsen av husene ble masse fra baksiden av husene fjernet og lagt opp foran disse. Våren 1983 gikk det et ras like ved husene, som ble fraflyttet inntil de nødvendige sikringsarbeider var utført. Årsaken til dette ras var brudd på en kommunal vannledning, men kommunen ble ikke kjent objektivt ansvarlig for dette fordi oppfyllingen av masse hadde medvirket til at stabiliteten i det skrånende terreng var blitt dårligere. Høsten 1983 gikk det et nytt ras like ved husene, og de ble igjen fraflyttet inntil de nødvendige sikringsarbeider var utført og den sakkyndige erklærte området rassikkert. Årsaken til dette ras var nedbør på over 200% av normalen. De to huseiere gikk til sak mot kommunen og hevdet at deres hus nå nærmest var uselgelige og at kommunen måtte være ansvarlig for dette tap. Lagmannsretten fant i motsetning til herredsretten at bygningsrådet ikke hadde oppfylt den plikt det hadde til å vurdere grunnens bebyggelighet før byggetillatelse ble gitt og derfor hadde opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt. De to huseiere ble tilkjent en erstatning på kr. 200.000 hver, idet lagmannsretten gikk ut fra at husenes maksimale omsetningsverdi lå på kr.700.000. Lagmannsrettens dom har vært påanket til Høyesterett, men anken ble av kjæremålsutvalget nektet fremmet til Høyesterett.