Ansvarsforhold ved naturskader

1	Innledning
1.1	Hva er en naturskade?
1.2	Presentasjon av de forskjellige aktørene
1.3	Kort om det aktuelle regelverket

2	Forsikringsselskapenes rolle ved naturskade
2.1	Forsikring mot naturskade
2.2	Avkortning
2.3	Norsk Naturskadepool

3	Statens rolle ved naturskade
3.1	Statens naturskadefond
3.2	Katastrofeordningen i planteproduksjon
3.3	Staten som skadevolder
3.3.1	Innledning
3.3.2	Uaktsomhet
3.3.3	Ansvar etter naboloven
3.3.4	Ulovfestet objektivt ansvar
3.3.5	Ansvar som følge av andre lovbestemmelser

4	Kommunenes rolle ved naturskade
4.1	Innledning
4.2	Uaktsomhet
4.3	Ansvar etter naboloven
4.4	Ulovfestet objektivt ansvar
4.5	Ansvar som følger av andre lovbestemmelser
4.6	Kommunen som plan- og bygningsmyndighet
4.6.1	Regulering av områder som fareområde, jf Pbl § 25 nr 5
4.6.2	Kommunenes behandling av byggemeldinger og søknad om byggetillatelse, jf Pbl § 68
4.6.3	Bygge- og boforbud

7	Særlig om ansvar for sikrings- og redningstiltak
7.1	Innledning
7.2	Sikredes tapsbegrensningsplikt
7.3	Forsikringsselskapenes ansvar for redningstiltak/redningsomkostninger
7.4	Statens naturskadefonds ansvar for sikringstiltak
7.5	Kommunenes ansvar for sikringstiltak
7.6	Statens (utover Statens naturskadefond) ansvar for sikringstiltak
7.7	Skadevolderes (felles for alle skadevoldere) ansvar for sikringstiltak

8	Kort om regressadgangen
8.1	Innledning
8.2	Hjemmelsgrunnlag for å kreve regress
8.2.1	Generelle regler om regressadgang:
8.2.2	Nærmere om vilkåret i Skl § 4-2 litra a
8.2.3	Nærmere om vilkåret i Skl § 4-2 litra b
8.3	Regressbeløpet
8.4	Foreldelse av regresskrav
9	Sluttmerknad
10	Vedlegg

 

Naturskade er i naturskadeforsikringsloven (heretter ”Nfl”) § 1 første ledd andre punkt definert som ”skade som direkte skyldes naturulykke, så som skred, storm, flom, stormflo, jordskjelv eller vulkanutbrudd” https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1989-06-16-70 I naturskadeloven (heretterhttps://lovdata.no/dokument/NL/lov/1994-03-25-7). ”Eller lignende” viser tilbake på alle eksemplene som er nevnt i bestemmelsen, og ikke bare ”vulkanutbrudd”. Dette følger klart av Permafrostsaken (Rt 1997 s 550). Bakgrunnen for forskjellen mellom Nfl og Nl var at lovgiveren ønsket en ”klar avgrensning av de skadeårsaker som gir forsikringsdekning”, jf Ot prp nr 46 (1978-79) s 33. Konsekvensen blir at Nl har et noe videre dekningsfelt enn Nfl.

Enkelte grensespørsmål i forhold til hva som skal regnes som en naturskade, vil også bli behandlet i pkt 2. Se forøvrig Håndboken s 9 og 10 for en nærmere avgrensning.

Hvis det er tvil om det foreligger en naturskade, kan både forsikringsselskapet og den sikrede velge å ”forelegge spørsmålet for ankenemda for Statens naturskadefond etter reglene i naturskadeloven § 18”, jf Nfl § 2.

Blant de sentrale aktørene som kan være pliktige til å foreta utbetalinger etter en naturskade er:

• Forsikringsselskapene, jf pkt 2.

• Norsk Naturskadepool, jf pkt 2.3.

• Staten, jf pkt 3, herunder:

- Statens naturskadefond, jf pkt 3.1.

- Andre offentlige fonds- og støtteordninger, jf pkt 3.2.

- Staten som skadevolder, jf pkt 3.3.

• Kommunene, jf pkt 4.

• Andre, i egenskap av å være skadevoldere, jf pkt 5.

Disse aktørene vil kunne ha plikt til å foreta utbetalinger til skadelidte (sikrede) etter en naturskade, dels på bakgrunn av forsikringsavtaler, dels på bakgrunn av bestemmelser i lov og/eller forskrift, og dels på bakgrunn av ulovfestet rett. Hjemmelsgrunnlagene for de nevnte aktørenes utbetalingsplikt vil bli behandlet nedenfor.

Forsikringsavtaleloven (heretter ”Fal”) (http://www.lovdata.no/all/hl-19890616-069.html), Nfl og Nl med tilhørende forskrifter mm (http://www.lovdata.no/for/sf/sf-19890616-070.html - forskrifter til Nfl og http://www.lovdata.no/for/sf/sf-19940325-007.html – forskrifter Nl) er sentrale for forsikringselskapene, Norsk Naturskadepool og Statens naturskadefond. Lovgivning som regulerer offentlig myndighetsutøvelse vil få betydning for kommunenes og Statens rolle ved en naturskade. Sentral i denne sammenheng er plan- og bygningsloven (heretter ”Pbl”) (http://www.lovdata.no/all/nl-19850614-077.html). Videre vil et erstatningsansvar som følge av naturskader for kommunene, Staten og andre skadevoldere følge av forskjellige ansvarsbestemmelser som dels fremgår av lov, dels ulovfestet rett. Vi kommer nærmere tilbake til de forskjellige bestemmelsene nedenfor.
2 Forsikringsselskapenes rolle ved en naturskade
2.1 Forsikring mot naturskade

I henhold til Nfl § 1 er ”ting i Norge som er forsikret mot brannskade, [...] også forsikret mot naturskade, dersom skaden på vedkommende ting ikke dekkes av annen forsikring.” Dette medfører behov for avgrensinger i tre relasjoner;

(i) Er tingen brannskadeforsikret?

(ii) Er skaden en naturskade?

(iii) Er skaden dekket av annen forsikring?

Hvorvidt tingen er brannskadeforsikret (i) eller er dekket av annen forsikring (iii) reiser i alminnelighet få problemer og vil ikke bli nærmere gjennomgått her. Hva som skal regnes som naturskade (ii) etter Nfl er kort gjennomgått i punkt 1.1 ovenfor.

Etter Nfl gjelder det enkelte begrensninger i forhold til hva som er omfattet av en forsikring mot naturskade. Etter Nfl § 1 (2) er det bestemt at forsikringsselskapene ikke svarer for visse typer naturskader. Dette gjelder bl a ”naturskade på skog eller avling på rot, varer under transport, motorvogn og tilhenger til bil, luftfartøy, skip og småbåter …”. De nevnte objekter vil som vil være dekket av andre forsikringsformer.

Videre kan en naturskadeerstatning etter Nfl § 1 (3) settes ned eller falle bort (avkortning). Avkortningsadgangen vil bli tatt opp som et eget tema nedenfor. Videre følger det av Nfl § 1 (4) at det ikke gis erstatning for skade på byggverk som er oppført etter at det er nedlagt bygge – og deleforbud etter Nl § 22. I tillegg har også Nfl § 3 bestemmelser om egenandel og begrensning av forsikringsselskapenes samlede ansvar ved en enkelt naturkatastrofe. En ytterligere presisering i forhold til hva som er omfattet i forhold til utgifter til ”forebygging, sikring, flytting eller andre tiltak som ikke skyldes direkte skade på forsikret byggverk eller løsøre” følger av Forskrift om instruks for Norsk Naturskadepool (heretter ”Instruks for Poolen”) § 3 annet ledd (http://www.lovdata.no/for/sf/jd/hd-19791221-3420.html). Dette blir behandlet nærmere nedenfor i pkt 7 om sikringstiltak.

I Håndboken s 5 flg er det foretatt en gjennomgang av hvilke objekter det er naturlig å forsikre. Forsikringsselskapene har videre utarbeidet fellesvilkår for alle vilkår som omfatter naturskade, jf vedlegg 9 til Håndboken. Disse vilkårene sammen med Instruks for Poolen trekker opp rammene for hva forsikringsselskapene kan avregne i Norsk Naturskadepool.

Det enkelte forsikringsselskap vil uavhengig av hva som kan avregnes i Norsk Naturskadepool, være ansvarlig ovenfor sine kunder i samsvar med de vilkår kunden og selskapet har avtalt i forsikringsavtalen. Dette kan etter omstendighetene føre til at forsikringsselskapet vil være ansvarlig for å dekke kostnader ved en naturskade utover det de er pliktig til å dekke etter Nfl. Vi går ikke nærmere inn på dette i denne sammenheng.

Etter Nfl § 1 (3) kan naturskadeerstatningen settes ned, eller falle bort når skadens inntreden eller omfang helt eller delvis skyldes (i) svak konstruksjon i forhold til de påkjenninger tingen kan ventes å bli utsatt for (ii) dårlig vedlikehold (iii) dårlig tilsyn eller (iv) når den skadelidte kan lastes for at han ikke forebygget skaden eller hindret dens omfang. Selv om det kan se ut som om bestemmelsen innebærer en objektiv avkortningsregel ved tilfelle av svak konstruksjon, følger det av bestemmelsen at det skal legges vekt på ”den skadelidtes forutsetninger for å innse hvilke krav som må stilles, hans mulighet for utbedring av mangelen og forholdene ellers.” Det heter også at avkorting ikke skal skje hvor ”den skadelidte bare er lite å legge til last.” Dette innebærer at avkortningsregelen bare kan benyttes i de tilfellene hvor skadelidte kan lastes, enten for skadens inntreden eller dens omfang. I forarbeidene er det gitt uttrykk for at siktemålet med den helhetsvurderingen som skal foretas etter Nfl § 1 (3) skal være ”å nå fram til et rimelig resultat”, jf Ot prp nr 31 1993-94. Det antas at dette også vil være en god rettesnor for forsikringsselskapenes håndhevelse av bestemmelsen. Det vises for øvrig til dom publisert i Rt 1995 s 1515 (Rondo Sportell) og uttalelse fra sivilombudsmannen publisert i Sivilombudsmannens årsmelding 1995 s 192.

Avkortningsproblematikken er også grundig behandlet i Håndboken s 12 flg.

Norsk Naturskadepool er opprettet i medhold av Nfl § 4 flg. Poolen er aldri direkte ansvarlig ovenfor en forsikringstaker, men har som oppgave å utlikne naturskadeerstatninger mellom forsikringsselskapene. Hva forsikringsselskapene kan utlikne i Poolen fremgår av de fellesvilkår forsikringsselskapene har utarbeidet, jf vedlegg 9 til Håndboken, sammenholdt med Instruks for Poolen. Se for øvrig s 5 flg i Håndboken. Hvorvidt Poolen vil ha partsevne, slik at Poolen kan være part i en sivil rettssak, f eks et regressøksmål etter utbetalinger foretatt i en naturskadesak, har ikke vært gjenstand for domstolsprøvelse. Spørsmålet må på denne bakgrunn sies å være uavklart. Denne problemstillingen vil ikke bli nærmere behandlet i denne fremstillingen.

Statens naturskadefond ble opprettet i medhold av Nl av 1961. Oppgavene til Statens naturskadefond fremgår nå av Nl av 1994 § 1. Blant fondets oppgaver er ”å yte erstatning for naturskader hvor det ikke er adgang til å forsikre seg mot skaden ved en alminnelig forsikringsordning”, § 1 nr 1. Kravet om at det ikke er adgang til å forsikre seg mot skaden ved en alminnelig forsikringsordning innebærer en naturlig avgrensning mot forsikringsselskapene.

Hvorvidt det som er skadet faktisk ikke er forsikret er i denne sammenheng uten betydning. Det avgjørende er om det er en alminnelig adgang til å forsikre det som ble skadet. Et eksempel kan illustrere dette. En traktor er i utgangspunktet et formuesgode som kan forsikres, men hvis traktoren er 50 år gammel, kan det være umulig å få kaskoforsikret traktoren. Hvis en slik traktor blir totalvraket i en storm, og traktoren ikke er kaskoforsikret, oppstår spørsmålet om eieren kan kreve erstatning fra Statens naturskadefond. Statens naturskadefond legger i denne sammenheng til grunn at det kun er i de tilfellene hvor en forsikringsordning er ”alminnelig” tilgjengelig (”alminnelig” vil i denne sammenheng si at forsikring tilbys av en eller flere av de store forsikringsaktørene i Norge) at en erstatning vil være utelukket med den begrunnelse at det eksisterer en forsikringsordning. Konsekvensen blir at traktoreieren kan få erstatning av Statens naturskadefond.

På samme måte som i traktoreksempelet, kan det oppstå tvil også i forhold til andre motorvogner. Dette gjelder særlig i forhold til arbeidsmaskiner og lignende, som ligger nært opp til hva man kan definere som en motorvogn. Det avgjørende i forhold til Statens naturskadefond er i de fleste tilfeller en konkret vurdering av om det kan sies å eksistere en alminnelig tilgjengelig forsikringsordning for det objektet som er blitt skadet.

Den nærmere grensen mot hva som skal dekkes henholdsvis av Statens naturskadefond og forsikringsselskapene blir nærmere gjennomgått nedenfor i pkt 6.2.

Hvilke skadetyper som utover dette kan erstattes fremgår av lovens §§ 3-6. Etter § 3 kan det ytes erstatning for naturskade på fast eiendom og løsøre. I tillegg kan det ytes erstatning ved driftstap og for utlegg i forbindelse med redningstiltak. Naturskadedefinisjonen i Nl § 4 første ledd er gjennomgått ovenfor i pkt 1.1. Etter § 4 andre ledd fremgår det at skader som skyldes værskader (unntatt storm), klimaskader og skader ved angrep av dyr, insekter ol, skal holdes utenfor loven. I § 5 er det regnet opp visse skader for hvilke det ikke kan kreves erstatning. Dette gjelder blant annet skade på avling på rot og fiskefartøy og tilhørende fiskeredskaper. Skade på avling av rot reguleres av den særegne katastrofeordningen for planteproduksjon, jf pkt 3.2 nedenfor. En tinglyst erklæring etter § 14 om at det kan oppstå naturskade på tomta medfører etter § 5 andre ledd begrensninger i hva det ytes erstatning for. Etter § 6 vil skadelidte heller ikke ha krav på erstatning fra Statens naturskadefond i de tilfellene hvor han/hun har krav på erstatning fra en tredjemann.

Fremgangsmåten for å få erstatning fra Statens naturskadefond fremgår av Nl § 7 flg.

En annen av fondets oppgaver er ”å fremme sikring mot naturskade, og [...] å yte tilskott til sikringstiltak”, jf § 1 nr 2 og 3. Midlertidige regler for tilskudd til sikring mot naturskader ble fastsatt av Styret i fondet i møte 12.02.1997, jf vedlegg 12 til Håndboken. Dette blir nærmere behandlet nedenfor i pkt 7.

For en nærmere gjennomgang av Statens naturskadefonds oppgaver og ansvarsområder vises det til Håndboken s 7 og 8, samt vedleggene 10, 11 og 12 til Håndboken.

Katastrofeordningen i planteproduksjonen reguleres av forskrift om katastrofeordningen i planteproduksjon (1997-09-26 nr 1437) (http://www.lovdata.no/cgi-wift/wiftldles?doc=/usr/www/lovdata/for/sf/ld/ld-19970926-1437.html&dato=26.09.1997&), gitt med hjemmel i jordloven. Ordningen administreres etter 1. juli 2000 av Statens landbruksforvaltning, jf forskriften § 1 a. Før denne dato ble ordningen administrert av Statens kornforretning. Styret for katastrofefondet for planteproduksjon er klageinstans for vedtak truffet etter forskrift om katastrofeordningen. Vedtekter for dette katastrofefondet ble gitt 1997-09-26 nr 1439 (http://www.lovdata.no/cgi-wift/wiftldles?doc=/usr/www/lovdata/for/sf/ld/ld-19970926-1439.html&dato=26.09.1997&). Formålet med katastrofeordningen ”er å gi økonomisk støtte til jord- og hagebrukere med betydelig avlingssvikt forårsaket av klimatiske eller klimatisk avledede forhold som brukeren ikke har vært herre over”, jf forskriftens § 1. Begrepsbruken ”forårsaket av klimatiske eller klimatisk avledede forhold” vil kunne favne videre enn det som etter Nl og Nfl blir definert som en naturskade. Vi går ikke nærmere inn på hva som kan dekkes av dette fondet.

Det vises forøvrig til Håndboken, som behandler katastrofeordningen på s 8, 59 og 88.

Staten kan i egenskap av skadevolder bli erstatningsansvarlig for utgiftene til en naturskade. Dette forutsetter at vilkårene for erstatning er oppfylt. Det må foreligge et ansvarsgrunnlag og et økonomisk tap, og det må være årsakssammenheng mellom tapet og den skadevoldende handlingen. Vi vil nedenfor gjennomgå de ulike ansvarsgrunnlagene som kan være aktuelle for Staten. Vilkårene om årsakssammenheng og økonomisk tap vil ikke bli nærmere behandlet, men vi vil i en viss utstrekning gi kommentarer til enkelte av eksemplene som vil bli benyttet ved gjennomgangen av ansvarsgrunnlagene.

Selv om vilkårene for et erstatningsansvar for Staten foreligger, er forsikringsselskapenes adgang til å kreve regress fra Staten begrenset til de tilfellene hvor også vilkårene for regress er oppfylt. Regresspørsmålet er særskilt behandlet nedenfor i pkt 8.

For forsikringsselskapene er det viktig å ha kunnskap om det aktuelle regelverket vedrørende Staten som skadevolder ikke bare i forhold til en mulig regresssak, men også i forhold til spørsmål om primærdekning av utgifter etter en naturskade.

Staten kan både bli erstatningsansvarlig på bakgrunn av utøvelse av offentlig virksomhet, som f eks tilsynsvirksomhet og servicevirksomhet, og på bakgrunn av utøvelse av ”privat” forretningsvirksomhet. Vi vil komme tilbake til denne sondringen ved behandlingen av spørsmålet om regressadgangen, men i forhold til en gjennomgang av ansvarsgrunnlagene er det liten grunn til å skille. De forskjellige ansvarsgrunnlagene forutsettes til en viss grad å være kjente, og det vil derfor ikke bli foretatt noen generell grunnleggende gjennomgang. Derimot har vi forsøkt å fokusere på eksempler som viser anvendelsesområdet til de forskjellige ansvarsgrunnlagene i forhold til forskjellige statlige aktører og situasjoner.

Det alminnelige ulovfestede uaktsomhetsansvaret vil i utgangspunktet alltid være anvendelig, også i forhold til det offentlige. I følge Hagstrøm (Viggo Hagstrøm, Offentligrettslig erstatningsansvar, Oslo 1987) er det ”ingen tvil om at det offentlige normalt har et culpaansvar for sin virksomhet, enten etter reglene i Skl § 2-1 om arbeidsgiveransvaret eller på grunnlag av de ulovfestede regler om organansvaret”, se s 43. Vi vil i denne sammenheng ikke foreta en særskilt gjennomgang verken av arbeidsgiveransvaret eller organansvaret. Det sentrale for oss i denne sammenheng er å vite at Staten i utgangspunktet vil være ansvarlig for de skader som er utløst som følge av uaktsomhet, enten dette skyldes handlinger begått av statlige ansatte (arbeidsgiveransvar) eller statlige organ som sådan (organansvaret). I det videre vil det henvises til Staten som et samlebegrep som omfatter både statlige ansatte og statlige organ. Det vil også kunne være nyanseforskjeller i uaktsomhetsvurderingen avhengig av om det er snakk om arbeidsgiveransvar eller organansvar, men vi går ikke nærmere inn på dette i denne sammenheng.

Hva som skal til for å konstatere at Staten har opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt vil avhenge av flere forhold, herunder hvilken type virksomhet det er snakk om, hva som er de mulige skadekonsekvensene, hvilke handlingsalternativ som forelå for skadevolderen etc. Det vil med andre ord være nødvendig å foreta en konkret vurdering i det enkelte tilfellet, hvor flere momenter må vurderes. En generell gjennomgang av de forskjellige momenter som bør vurderes, ligger utenfor rammen av denne fremstillingen.

Et statlig organ som ofte kan komme i en situasjon som skadevolder er Statens vegvesen. Virksomheten til Statens vegvesen omfatter blant annet flytting av masser som innebærer vektendringer på grunnen med fare for ras. Spørsmålet om aktsomheten til Statens vegvesen i denne forbindelse var gjenstand for regressøksmål fra forsikringsbransjen i Finneidfjordsaken og Balsfjordsaken. I Finneidfjordsaken ble Statens vegvesen frifunnet da retten mente at kravet til årsakssammenheng ikke var oppfylt. I Balsfjordsaken ble det inngått forlik. Også et skjønn fra Kristiansand byrett, publisert i RG 1979 s 652, kan være illustrerende for problemstillingen.

I Finneidfjordsaken var Statens vegvesen utbygger av en rasteplass, som ble anlagt i tilknytning til omlegging til ny E6 gjennom tunneller. I juni 1996 ble Finneidfjord rammet av et skred, som kostet 4 mennesker livet. I denne forbindelse ble det blant annet stilt spørsmål ved om Statens vegvesen hadde opptrådt uaktsomt i forbindelse med utbyggingen av rasteplassen. I saken ble det gjort gjeldende at Statens vegvesen hadde unnlatt å foreta de nødvendige og tilstrekkelige forundersøkelsene for trygt å kunne iverksette anleggsarbeidet (forholdet til kommunen som bygningsmyndighet vil bli kommentert senere), og/eller lagt ut masser i forbindelse med rasteplassen i områder som lå utenfor det som var planlagt (og klarert som trygt). Da retten avgjorde saken på bakgrunn av manglende årsakssammenheng, ble de påberopte ansvarsgrunnlag ikke prøvd av retten.

Skjønnsavgjørelsen publisert i RG 1979 s 652 var begrenset til årsakssammenhengen mellom ombyggingen av en bro og skader på eiendommer som følge av en flom. Den skadelidte ble i denne sammenhengen tilbudt erstatning fra Statens naturskadefond, men slo seg ikke til ro med dette, fordi hun holdt Statens vegvesen ved Vest Agder fylke ansvarlig for skadene. Dette resulterte i at partene avtalte et skjønn hvor kun årsakssammenhengen var tema. Ansvarsgrunnlaget ble ikke kommentert, men var mellom partene forutsatt å foreligge. Hvilket ansvarsgrunnlag den skadelidte i denne saken bygde sitt krav på er usikkert, men det mest nærliggende er at dette må ha vært uaktsomhet og/eller nabolovens ansvarsgrunnlag. I forhold til en uaktsomhetsvurdering viser denne saken på samme måte som Finneidfjordsaken at Statens vegvesen kan bli erstatningsansvarlig som følge av uaktsom utførelse av anleggsarbeider. Skjønnet endte for øvrig med at Vest-Agder fylke ble kjent ansvarlig for 75 % av de skader som oppsto.

I en dom fra Sør-Østerdal herredsrett av 4. november 1999 ble det drøftet om NVE var erstatningsansvarlig for skader etter en flom. NVE hadde i denne saken foretatt en kontrollert åpning av flomverket i Heradsbygd for å dempe omfanget av flommen nedstrøms i Glomma. Åpningen skjedde med hjemmel i vassdragsloven § 120 nr 2. Skadene på eiendommene i Heradsbygd ble likevel omfattende, og domstolen kom fram til at det var årsakssammenheng mellom de oppståtte skadene og åpningen av flomverket. Vassdragsloven regulerte imidlertid ikke ansvarsspørsmålet. Domstolen drøftet deretter om NVE (Staten ved Olje og energidepartementet) kunne være erstatningsansvarlig enten med hjemmel i skadeserstatningsloven § 1-4 og bestemmelsen objektivt ansvar for nødhandlinger eller i skadeserstatningsloven § 2-1 (http://www.lovdata.no/all/hl-19690613-026.html) eventuelt andre rettslige grunnlag som forutsetter uaktsomhet.

Handlingen ble vurdert til ikke å ha vært uaktsom, og noe uaktsomhetsansvar var derfor ikke anvendelig. I forhold til vurderingen av om vilkårene for ansvar etter skadeserstatningsloven § 1-4 var oppfylt, kom domstolen til at kravet om et redningsmotiv var oppfylt (man ønsket å redde verdier i Heradsbygd, og muligens også nedstrøms), men at kravet om ofringsforsett ikke var oppfylt (NVE ofret ikke bevisst noen verdier for å redde andre, jf nødrettsbetraktninger). NVE ble derfor ikke funnet ansvarlig etter denne bestemmelsen.

Etter naboloven § 9 (http://www.lovdata.no/all/hl-19610616-015.html) har de ansvarlige i utgangspunktet et objektivt ansvar for de skader de påfører naboeiendommene som følge av at de har handlet i strid med bestemmelsene i nabolovens §§ 2-5. Den ansvarlige vil normalt være eieren, men kan også være en med bruksrett til eiendommen, en entreprenør som utfører arbeid etter oppdrag fra eieren eller andre. Vi vil i denne sammenheng ikke foreta en uttømmende behandling av de tilfellene hvoretter Staten kan komme i ansvar etter naboloven, men begrense oss til å gi et eksempel i forbindelse med overtredelse av naboloven § 5.

Etter naboloven § 5 heter det at ”ingen må setja i verk graving, bygging, sprenging eller liknande, utan å syta for turvande føregjerder mot utrasing, siging, risting, steinsprut, lufttrykk og anna slikt på granneeigedom.” ”Turvande føregjerder” innebærer i denne sammenheng et krav om at det er gjort tiltak som faktisk forhindrer skade, det er med andre ord ikke tilstrekkelig å vise til at det er gjort tiltak som normalt ville forhindret skade. Det innebærer at der hvor Statens vegvesen foretar slike arbeider som er nevnt i bestemmelsen, og det kan påvises årsakssammenheng mellom disse arbeidene og utløsningen av en naturskade, vil Statens vegvesen kunne være erstatningsansvarlig etter naboloven § 9 for det økonomiske tap som eventuelle skadelidte påføres. Mest praktisk vil dette være hvor Statens vegvesen foretar anleggsarbeider som utløser større ras. I Finneidfjordsaken ble nabolovens bestemmelser påberopt som ansvarsgrunnlag av Norsk Naturskadepool og forsikringsselskapene.





3.3.4 Ulovfestet objektivt ansvar

Det at Staten i visse tilfeller kan ha et objektivt ansvar for sin virksomhet etter de alminnelige ulovfestede reglene om objektivt ansvar, fremstår som relativt klart. Flere moment taler imidlertid for at anvendelsesområdet er begrenset i forhold til det som gjelder for private aktører, blant annet der hvor skaden ble voldt mens det offentlige utførte handlinger i den skadelidtes interesse, interessehensynet, jf Hagstrøm s 171 flg. I tillegg er det diskutert om det ikke bør gjelde en begrensning i forhold til de situasjonene hvor den skadelidte har mulighet til å forsikre seg mot den typen skader som er inntrådt, pulveriseringshensynet, jf Hagstrøm s 175 flg. Dette er et moment som kan få særlig stor vekt ved regressøksmål fra forsikringsselskapene, hvor forsikringsselskapenes inntreden viser at skaden i disse tilfellene faktisk også er pulverisert. Anvendelsesområdet for det ulovfestede objektive ansvaret kan derfor bli beskjedent i regressøksmål.

Det vil føre for langt i denne sammenheng å gå ytterligere inn på det nærmere anvendelsesområdet for det objektive ansvaret, og vi vil derfor kun vise med et eksempel en situasjon hvor Staten kanskje kan bli holdt erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag for å ha forårsaket en naturskade.

Bruk, oppbevaring eller annen aktivitet i tilknytning til sprengstoff kan medføre et objektivt erstatningsansvar i de tilfellene hvor det skjer en ulykke relatert til slik aktivitet. Vi kan tenke oss at Forsvaret under en vinterøvelse benytter sprenglegemer som en del av vinterkrigstreningen, og at slike sprengninger utløser et snøskred som totalt ødelegger to hytter i en nærliggende hyttegrend. I et slikt tilfelle kan det argumenteres med at Staten ved Forsvaret, må være erstatningsansvarlig for skadene på hyttene uavhengig av om de har utvist skyld, eller med andre ord på objektivt grunnlag. For å konstatere et objektivt ansvarsgrunnlag i en slik sak må man gå litt dypere inn i vurderingen, men eksempelet viser likevel at det kan finnes eksempler på situasjoner hvor Staten er objektivt ansvarlig for naturskader. Vi skal også påpeke et moment som kan få betydning i denne vurderingen. Vi kan tenke oss at sprengningen ikke var en del av Forsvarets trening, men skjedde i et forsøk på å fjerne en skavl som gjorde hyttegrenden til et skredutsatt område. Sprengningen forårsaket likevel skader på hyttene uten at Forsvaret kunne klandres for dette. I et slikt tilfelle taler interessehensynet for at Forsvaret ikke kan pålegges et objektivt ansvar. Jamfør i denne sammenheng høyesteretts dom publisert i Rt 1983 s 758 (Granatdommen), hvor en minedykkertropp flyttet og sprengte granater som lå på bunnen av en innsjø, og hvor sprengningen forårsaket skader på det nærliggende vannverket. Høyesterett la i denne saken vekt på at flyttingen og sprengningen skjedde som en bistandshandling rettet mot vannverket, i tillegg til allmennheten som sådan.

Også skadeserstatningsloven § 1-4 med bestemmelsen om objektivt ansvar for redningshandlinger kan være et aktuelt ansvarsgrunnlag for de tilfellene hvor Forsvaret for å avverge en større naturkatastrofe foretar en redningshandling. En slik redningshandling kan f eks være å sprenge ut en skavl som truer et boligområde. Hvis en slik sprengning starter et snøras som Forsvaret vet vil påføre en av boligene skader, men hvor rasfaren for hele boligområdet forbedres betraktelig som følge av handlingen, så kan forsvaret bli erstatningsansvarlig etter skadeserstatningsloven § 1-4. Rekkevidden av dette ansvarsgrunnlaget fremstår likevel som uklart, og vi går ikke nærmere inn i denne problemstillingen her.

Videre kan enkelte lovbestemmelser ha særlige ansvarsgrunnlag. Eksempel på slike er skadeserstatningsloven § 1-4 som allerede er behandlet, og vannressursloven § 47 flg (tidligere vassdragsloven av 1940 §§ 47 nr 2 og 115 nr 2). Erstatningsbestemmelsene i vannressursloven vil først og fremst ha betydning for kommunenes ansvar, og vil derfor kort bli behandlet i neste pkt. (Endringer i vassdragslovgivningen ble vedtatt i Stortinget i oktober 2000, og trådte i kraft 01.01.2001 (http://www.stortinget.no/beso/beso-200001-001.html#map9))

En kommune kan bli erstatningsansvarlig for utgiftene til en naturskade. Dette forutsetter at vilkårene for erstatning er oppfylt. Dette innebærer at det må foreligge et ansvarsgrunnlag og et økonomisk tap, og at det må være årsakssammenheng mellom tapet og den skadevoldende handlingen. Vi vil nedenfor gå gjennom ulike ansvarsgrunnlag som kan være aktuelle for kommunene. Vilkårene om årsakssammenheng og økonomisk tap vil ikke bli nærmere gjennomgått nedenfor, bortsett fra enkelte kommentarer til enkelte av eksemplene som vil bli benyttet ved gjennomgangen av ansvarsgrunnlagene.

Kommunene har kompetanse etter plan- og bygningsloven (”Pbl”) som plan- og bygningsmyndighet, se Pbl kap II (http://www.lovdata.no/all/hl-19850614-077.html). Kommunenes rolle i denne sammenheng reiser en rekke særlige problemstillinger, og vil derfor bli behandlet hver for seg avslutningsvis. Videre er kommunenes rolle ved naturskader regulert i Nl §§ 20-24. Disse bestemmelsene regulerer først og fremst tiltak til sikring mot naturskader, og vil derfor bli behandlet i pkt 7. Vi vil likevel til en viss grad komme tilbake til disse bestemmelsene også under dette pkt.

Selv om vilkårene for et erstatningsansvar for en kommune foreligger, er forsikringsselskapenes adgang til å kreve regress fra kommuner begrenset til de tilfellene hvor også vilkårene for regress er oppfylt. Regresspørsmålet er særskilt behandlet nedenfor i pkt 8.

For forsikringsselskapene er det viktig å ha kunnskap om det aktuelle regelverket vedrørende kommuner som skadevoldere ikke bare i forhold til en mulig regresssak, men også i forhold til spørsmål om primærdekning av utgifter etter en naturskade. Videre kan også vedtak fra en kommune i enkelte tilfeller føre til at det oppstår utbetalingsplikt for forsikringsselskapene under naturskadeforsikring.

En kommune kan både bli erstatningsansvarlig på bakgrunn av utøvelse av offentlig virksomhet, som f eks tilsynsvirksomhet og servicevirksomhet, og på bakgrunn av utøvelse av ”privat” forretningsvirksomhet. Denne sondringen får muligens betydning i forhold til spørsmålet om regressadgangen, men i forhold til en gjennomgang av ansvarsgrunnlagene er det liten grunn til å skille. De forskjellige ansvarsgrunnlagene forutsettes til en viss grad å være kjente, og det vil derfor ikke bli foretatt noen generell grunnleggende gjennomgang. Det vil derimot bli fokusert på å eksemplifisere anvendelsesområdet til de forskjellige ansvarsgrunnlagene i forhold til de forskjellige situasjonene hvor kommuner kan ende som skadevolder i en naturskadesak.

Det alminnelige ulovfestede uaktsomhetsansvaret vil i utgangspunktet alltid være anvendelig, også i forhold til det offentlige. I følge Hagstrøm (Viggo Hagstrøm, Offentligrettslig erstatningsansvar, Oslo 1987) er det ”ingen tvil om at det offentlige normalt har et culpaansvar for sin virksomhet, enten etter reglene i Skl. § 2-1 om arbeidsgiveransvaret eller på grunnlag av de ulovfestede regler om organansvaret”, se s 43. Vi vil i denne sammenheng ikke foreta en særskilt gjennomgang verken av arbeidsgiveransvaret eller organansvaret. Det sentrale for oss i denne sammenheng er å vite at en kommune i utgangspunktet vil være ansvarlig for de skader som er utløst som følge av uaktsomhet, enten dette skyldes handlinger begått av kommunalt ansatte (arbeidsgiveransvar) eller kommunale organ som sådan (organansvaret), som f eks kommunestyret. I det videre vil det henvises til kommunene som et samlebegrep som omfatter både kommunalt ansatte og kommunale organ. Det vil også kunne være nyanseforskjeller i uaktsomhetsvurderingen avhengig av om det er snakk om arbeidsgiveransvar eller organansvar, men vi går ikke nærmere inn på dette i denne sammenheng.

Hva som skal til for å konstatere at en kommune har opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt vil avhenge av flere forhold, herunder hvilken type virksomhet det er snakk om, hva som er de mulige skadekonsekvensene, hvilke handlingsalternativ som forelå for skadevolderen etc. Det vil med andre ord være nødvendig å foreta en konkret vurdering i det enkelte tilfellet, hvor flere moment må vurderes. En generell gjennomgang av forskjellige moment som bør vurderes ligger utenfor rammen for denne fremstillingen.

En kommune vil først og fremst kunne bli erstatningsansvarlig på bakgrunn av utvist uaktsomhet i forbindelse med utøvelse (eller manglende utøvelse) av sin myndighet etter Pbl, og eksemplene med kommunenes ansvar ved uaktsomhet vil bli gjennomgått i sammenheng med gjennomgangen av dette.

Etter naboloven § 9 (http://www.lovdata.no/all/hl-19610616-015.html) har skadevolder i utgangspunktet et objektivt ansvar for skader påført naboeiendommene som følge av at det er handlet i strid med bestemmelsene i nabolovens §§ 2-5. Den ansvarlige vil normalt være eieren, men kan også være en med bruksrett til eiendommen, en entreprenør som utfører arbeid etter oppdrag fra eieren eller andre. Vi vil i denne sammenheng ikke foreta en uttømmende behandling av de tilfellene hvoretter en kommune kan komme i ansvar etter naboloven, men begrense oss til å gi et eksempel.

Etter nabolovens § 5 heter det at ”ingen må setja i verk graving, bygging, sprenging eller liknande, utan å syta for turvande føregjerder mot utrasing, siging, risting, steinsprut, lufttrykk og anna slikt på granneeigedom.” ”Turvande føregjerder” innebærer i denne sammenheng et krav om at det er gjort tiltak som faktisk forhindrer skade, det er med andre ord ikke tilstrekkelig å vise til at det er gjort tiltak som normalt ville forhindret skade. Det innebærer at der hvor det settes i verk tiltak på en kommunes eiendom, og det kan påvises årsakssammenheng mellom disse tiltakene og utløsningen av en naturskade, vil kommunen kunne være erstatningsansvarlig etter naboloven § 9 for det økonomiske tap som eventuelle skadelidte påføres.

Det at en kommune i visse tilfeller kan ha et objektivt ansvar for sin virksomhet etter de alminnelige ulovfestede reglene om objektivt ansvar, fremstår som relativt klart. Flere moment taler imidlertid for at anvendelsesområdet er begrenset i forhold til det som gjelder for private aktørerer, blant annet der hvor skaden ble voldt mens det offentlige utførte handlinger i den skadelidtes interesse, interessehensynet, jf Hagstrøm s 171 flg. I tillegg er det diskutert om det ikke bør gjelde en begrensning i forhold til de situasjonene hvor den skadelidte har mulighet til å forsikre seg mot den typen skader som er intrådt, pulverinseringshensynet, jf Hagstrøm s 175 flg. Dette er et moment som kan få særlig stor vekt ved regressøksmål fra forsikringsselskapene, og dermed føre til at anvendelsesområdet for det objektive ansvaret blir beskjedent i regressøksmål.

Det vil føre for langt i denne sammenheng å gå ytterligere inn på det nærmere anvendelsesområdet for det objektive ansvaret. Etter vår oppfatning vil kommunene også i svært få tilfeller komme opp i en situasjon hvor de er objektivt ansvarlig for å ha utløst en naturskade, og vi avgrenser derfor mot en videre behandling av dette punktet. Et eksempel fra rettspraksis er likevel en dom fra høyesterett publisert i Rt 1975 s 1081 hvor retten kom til at det gjaldt et ulovfestet objektivt ansvarsgrunnlag for tilstopping av avløpsanlegg. I en slik vurdering skal det legges vekt på hvem som er nærmest til å bære risikoen for skader som følge av slik tilstopping. I den nevnte saken kom høyesterett til at det i dette tilfellet måtte være kommunen som lå nærmest, og Tromsø kommune ble derfor holdt erstatningsansvarlig.

Enkelte lovbestemmelser innebærer at en kommune vil ha et objektivt ansvar for visse typer virksomhet som kan utløse naturskader. Dette gjaldt bl a den tidligere vassdragslovens bestemmelser i §§ 47 nr 2 (http://www.lovdata.no/all/tl-19400315-003-004.html), 108 nr 3 og 115 nr 2 (http://www.lovdata.no/all/tl-19400315-003-010.html#108). Kommuners ansvar for vann og kloakkverk mm er behandlet av Andreas Arntzen i en betenkning som er vedlagt Håndboken, vedlegg 26. (endret til vedlegg 25 fra jan. 2005)

Endringer i vassdragslovgivningen ble vedtatt i Stortinget i oktober 2000, og trådte i kraft 01.01.2001 (http://www.stortinget.no/beso/beso-200001-001.html#map9). Etter den nye vannressursloven § 47 flg (tidligere vassdragsloven av 1940 §§ 47 nr 2 og 115 nr 2) er det lovfestet et objektivt ansvarsgrunnlag for visse typer skader, se § 47 andre ledd. Det følger også av § 47 første ledd at ”tiltakshaver kan bli ansvarlig etter alminnelige erstatningsregler ved overtredelse av §§ 5 første ledd og 46 første ledd.”

Det vil ikke bli foretatt en generell gjennomgang av bestemmelsene i vannressursloven i denne sammenheng, men kun bli gitt to eksempler fra rettspraksis hvor en kommunes ansvar etter den tidligere vassdragsloven ble behandlet. Eksemplene antas også å ha betydning etter den nye vannressursloven.

I en dom fra Frostating lagmannsrett publisert i RG 1992 s 1158 gjaldt saken spørsmål om erstatning etter flomskade i medhold av vassdragsloven § 115. Under en stor flom ble åpningen på en kulvert dekket med en jernrist tilstoppet, slik at vann trengte inn i en bolig og gjorde store skader både på boligen og innboet. Det ble konstatert mangler både med tilsynet og vedlikeholdet av kulverten fra kommunens side, og vilkåret i vassdragsloven § 115 var således oppfylt. Retten kom til at selv om det var tvilsomt om det var årsakssammenheng mellom det manglende vedlikeholdet og de påførte skadene, fordi disse skadene kunne ha inntruffet uansett, så måtte denne usikkerheten gå utover kommunen. Trondheim kommune ble på denne bakgrunn funnet erstatningsansvarlig.

En upublisert dom fra Gjøvik byrett avsagt 30. september 1986 omhandlet spørsmålet om Gjøvik kommune var ansvarlig etter vassdragsloven § 47 nr 2. Saken ble avvist fordi bestemmelsen henviser den skadelidte til å kreve skjønn. Byretten uttalte at dette innebar at det var skjønnsmyndighetene som hadde kompetansen til å prøve så vel de faktiske som rettslige betingelsene for ansvar etter denne bestemmelsen. Generelt uttalte imidlertid byretten at et ”ansvarsgrunnlag som bygger på for liten kapasitet i kloakknettet, jfr. Vassdragslovens § 47 nr. 2, antas å ikke bare ramme for liten dimensjonering, men også mangler ved fallhøyder, systemets øvrige konstruksjoner, og det at det ikke er tilstrekkelig med ledninger”.

Gjennom reguleringsplanen kan kommunene regulere enkelte områder til fareområder, jf Pbl § 25 nr 5 (http://www.lovdata.no/all/tl-19850614-077-007.html#25). Blant annet vil områder som anses truet av ras- og flomfare bli regulert som fareområder. Etter Nl § 20 plikter kommunen ”å treffe forholdsregler mot naturskader slik som bestemt i plan- og bygningsloven §§ 25 – første ledd nr 5 og 68 ...”. Spørsmålet er hvilken rettslig betydning det har om et område er eller blir regulert til fareområde.

Det følger av bestemmelsen at et område som er regulert som fareområde i utgangspunktet ikke skal tillates utbygget, eller i så fall kun på nærmere vilkår av hensyn til sikkerheten. Hvilken konsekvens det får om en kommune tillater utbygging i et område som er regulert som fareområde, uten at dette er tilstrekkelig sikkert, og hvor dette resulterer i naturskader, vil bli behandlet sammen med behandlingen av Pbl § 68 nedenfor.

Et annet spørsmål er om kommunen i noen tilfeller kan ha en plikt til å regulere et område til fareområde. Nl § 20 tyder på at kommunene har en slik plikt i de tilfellene hvor et område er ras- eller flomtruet. Det neste spørsmålet blir da hvilken konsekvens det får for kommunen hvis de likevel ikke har gjort dette. Også dette spørsmålet kommer på spissen først hvor det er tillatt utbygging, og hvor det i ettertid skjer en naturskade. Det innebærer at det er naturlig å fortsette behandlingen av dette spørsmålet sammen med vurderingen av Pbl § 68, se nedenfor.

Kommuner er i flere tilfeller blitt dømt til å betale erstatning i forbindelse med at det er gitt byggetillatelser til utbygging i ras- og flom utsatte områder. Etter Pbl § 68 (http://www.lovdata.no/all/hl-19850614-077.html#68) skal det kun tillates bygging ”dersom det er tilstrekkelig sikkerhet mot fare eller vesentlig ulempe som følge av natur- eller miljøforhold”. Pbl § 68 ble endret både i 1986 og i 1993. Ved endringen i 1986 ble ”synking, vannsig, flom, ras e.l.” erstattet med ”fare eller ulempe som følge av natur- eller miljøforhold”. Det ble også foretatt andre mindre endringer. Endringene innebar en utvidelse av anvendelsesområdet for bestemmelsen, men vi kan ikke se at den fikk noen betydning i forhold til naturskader. Ved endringen i 1993 ble ”bygningsrådet” erstattet med ”kommunen”. Heller ikke denne endringen fikk noen betydning i forhold til naturskader. Pbl § 68 avløste bygningsloven av 1965 § 68 uten at det ble gjort realitetsendringer. Før det fantes tilsvarende bestemmelser i lov om bygningskommuner av 1924 §§ 60 og 146. Når vi i det videre vil kommentere betydningen av Pbl § 68 i forhold til naturskader, vil disse være gjeldende for alle bygninger som er oppført enten i henhold til bygningsloven av 1965 eller Pbl.

I de tilfellene hvor det oppstår naturskade på bygninger som er oppført før ikrafttredelsen av bygningsloven av 1965, vil kommunen ikke kunne holdes ansvarlig for uaktsom utøvelse av plan- og bygningsmyndighet. Et slikt krav vil være foreldet. Det følger av foreldelsesloven § 9 nr 2 (http://www.lovdata.no/all/tl-19790518-018-002.html#9) at krav på skadeserstatning foreldes senest ”20 år etter at den skadegjørende handling eller annet ansvarsgrunnlag opphørte”. Unntaket som er gjort for personskader får ingen betydning i denne sammenheng, fordi naturskadeforsikringen kun dekker skade på ting.

I Rundskriv T-5/97 om Arealplanlegging og utbygging i fareområder er det gitt nærmere retningslinjer for behandlingen av søknader og meldinger om utbygging i fareområder. Rundskrivet avløste tidligere rundskriv fra Kommunal- og arbeidsdepartementet om ”Flom og raskatastrofer i bebygde områder” av 20. mars 1968. Av de generelle konklusjonene i rundskrivet hitsettes: ”Skulle det oppstå skader som kunne vært unngått gjennom en bedre planprosess, vil kommunen kunne få et økonomisk ansvar.” ”Kommunen vil sannsynligvis ikke kunne holdes erstatningsansvarlig for å ha unnlatt å foreta nærmere undersøkelser dersom det på det aktuelle vurderingstidspunktet ikke forelå noen grunn til mistanke om en potensiell fare. Kommunens aktsomhet vurderes ut fra det som er akseptert faregrad da vedtaket ble fattet.” I enkelte av eksemplene fra rettspraksis som blir gjennomgått nedenfor er det vist til rundskrivet fra 1968, og det kan se ut som om retten har brukt rundskrivene som støtte for en skjerpet aktsomhetsnorm.

Det er til dels sprikende oppfatninger om i hvilket omfang kommuner vil kunne være erstatningsansvarlige for den kontrollvirksomhet de utfører som plan- og bygningsmyndighet. Tilsvarende gjelder for betydningen av Pbl § 68 generelt.

Hagstrøm har anført at en kommune kun vil være erstatningsansvarlig hvis de har opptrådt uaktsomt og det foreligger særlige forhold, s 398-406, og han viser i denne sammenheng til en del eldre rettspraksis. Det kan imidlertid se ut som Hagstrøm her først og fremst behandler forholdet mellom en skadelidt som også har vært byggherre og/eller eier, eller i hvert fall vært ansvarlig for igangsettelsen av byggearbeidene på den ene siden, og kommunen som plan og bygningsmyndighet på den andre siden. Det er ikke gitt at vurderingen blir den samme i de tilfellene hvor en kommune ikke griper inn mot byggevirksomhet, og hvor denne virksomheten utløser en naturskade som rammer tredjeparter. I slike tilfeller fremstår det som klart at det ikke kan kreves at det foreligger særlige forhold i tillegg til at kommunen har opptrådt uaktsomt, for at en skadelidt tredjepart skal ha et erstatningskrav mot kommunen. Dette vil være aktuelt hvor en kommune ikke griper inn mot anleggsvirksomhet, som f eks anleggsvirksomhet som skal utføres av Statens vegvesen, og hvor det i ettertid viser seg at denne virksomheten utløste en naturulykke som rammet en tredjepart. Det finnes for øvrig lite rettspraksis som berører denne problemstillingen, og den rettspraksis som blir gjennomgått nedenfor behandler hovedsakelig forholdet mellom en kommune og en byggherre/eier.

Av den eldre rettspraksisen Hagstrøm viser til nevner vi Rt 1910 s 229 (ikke ansvar), Rt 1932 s 782 (ikke ansvar) og Rt 1967 s 1248 (ansvar). De eksemplene vi har valgt å kommentere er av nyere dato. Det dreier seg hovedsakelig om avgjørelser på lagmannsrettsnivå (og en herredsrettsdom), og man må i denne sammenheng være klar over at Høyesterett ikke nødvendigvis vil tillegge disse avgjørelsene stor vekt. Når vi nedenfor gjengir argumentene som er benyttet av domstolene både når de har ilagt kommuner ansvar for uaktsom utøvelse av bygningsmyndighet, og når kommunene har blitt frikjent, gir dette etter vår oppfatning likevel en god oversikt over problemstillingene.

Først et eksempel fra Alta herredsrett publisert i RG 1988 s 499. Dette er den saken som etter vår oppfatning går lengst i å ilegge en kommune ansvar, men kanskje også den som har minst rettskildemessig vekt. Saken gjaldt erstatningskrav etter snøras. A søkte om byggetillatelse, men fikk avslag av Loppa bygningsråd med den begrunnelse at området A søkte om å bygge i var rasfarlig. Bygningsrådet ba A undersøke forholdene/sikkerheten nærmere før de skulle treffe sin endelige avgjørelse. A skrev da et brev til bygningsrådet hvor han etter å ha pratet med tidligere eier av eiendommen og enkelte naboer argumenterte med at det var trygt å bygge i området. På denne bakgrunn innvilget bygningsrådet byggetillatelsen. Fire år etter innflytting gikk det et snøskred som førte til mindre skader på A’s hus. Lensmannen i området anmodet (det ble ikke gitt noe permanent boforbud) A og hans familie om å flytte ut av huset. I et kommunestyrevedtak tre år etter raset anbefalte kommunen A’s hus fraflyttet og revet. De ville kun delta i utgiftsdekning ved flytting innen kommunen. A flyttet utenfor kommunen, og fikk ikke dekning av Statens naturskadefond fordi de mente det var utvist uaktsomhet i relasjon til bygningsloven § 68 (nå Pbl § 68). Retten kom til at bygningsrådet hadde en selvstendig plikt til å undersøke om det var forsvarlig å bygge, og at det ikke var tilstrekkelig å be byggherren foreta nærmere undersøkelser. På denne bakgrunn ble kommunen holdt ansvarlig på grunn av utvist uaktsomhet, og kommunen ble dømt til å erstatte A hans fulle økonomiske tap.

I en dom fra Frostating lagmannsrett publisert i RG 1986 s 1039 ble kommunen holdt ansvarlig, og begrunnelsen var i stor grad den samme som i saken for Alta herredsrett. Etter å ha gitt byggetillatelse ble kommunen under utstikkingen av to tomter oppmerksom på at det var en mulig rasfare fra en fjellside. Byggherrene ble gjort oppmerksom på dette i brevs form fra kommunen, og bedt om å utrede farene nærmere før byggestart. Etter å ha kontaktet selgeren og kommunen kom byggherrene til at det ikke var noen grunn til uro, og iverksatte byggearbeidene. Et år etter ferdigstillelse gikk det et steinsprang i ura ovenfor husene, og de kontaktet da en teknisk konsulent som konkluderte med at rasfaren var stor. Retten kom til at kommunen hadde opptrådt uaktsomt i forbindelse med at det ble gitt byggetillatelse, evt at det var uaktsomt av kommunen ikke å nedlegge byggeforbud da de ble gjort klar over rasfaren i forbindelse med utstikkingen. Retten antydet her at en kommune vil ha hjemmel i bygningsloven § 68 (i dag Pbl § 68) til å nedlegge byggeforbud også etter at byggetillatelse er gitt, evt at bygningsloven § 33 (i dag i litt endret versjon i Pbl § 33) under enhver omstendighet ga hjemmel. Det er også interessant at retten reiste spørsmål ved om kommunen hadde opptrådt uaktsomt allerede da de regulerte området til boligformål, jf gjennomgangen av Pbl § 25 nr 5 ovenfor. Retten fant det likevel ikke nødvendig å ta stilling til spørsmålet, fordi kommunen uansett hadde opptrådt uaktsomt i de videre skritt i saksbehandlingen.

Også i en dom fra Hålogaland lagmannsrett publisert i RG 1987 s 640 ble en kommune funnet å ha opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt i forbindelse med planleggingen av et boligfelt. Retten kom i denne saken til at kommunale organer etter bygningsloven § 68 (i dag Pbl § 68) må ha en ”særskilt aktsomhets- og undersøkelsesplikt av bl.a. rasfare i utbyggingsområder”. Det ble i denne sammenheng vist til rundskrivene fra kommunaldepartementet. Når kommunen ikke hadde foretatt de nødvendige utredninger for å få avklart rasfaren, måtte dette anses som uforsvarlig forsømmelighet, og dermed også erstatningsbetingende for kommunen.

Den siste dommen som skal nevnes i denne sammenheng er en dom fra Eidsivating lagmannsrett av 12 oktober 1992 som også gjaldt ansvar på bakgrunn av utvist uaktsomhet i forbindelse med byggetillatelse. I motsetning til de ovenfor nevnte dommer tar retten her det standpunkt at det er byggherren som har det primære ansvar etter bygningsloven § 68. Dette er i overensstemmelse med de argument Hagstrøm anfører, og for såvidt også det som har vært utgangspunktet i eldre rettspraksis. Etter en konkret vurdering kom retten i denne saken til at kommunen ikke kunne bebreides for å ha gitt byggetillatelse til en eiendom som senere ble utsatt for flomskader. Retten synes i denne saken å sondre mellom de tilfellene hvor kommunen opptrer som kontrollinstans, og hvor kommunen opptrer som reguleringsmyndighet.

Det er på denne bakgrunn vanskelig å gi noen entydig konklusjon, men det fremstår for oss som klart at en kommune lettere kan holdes ansvarlig for uaktsom utøvelse av plan- og bygningsmyndighet overfor en tredjepart enn hvor skadelidte selv er byggherre/eier. Rettspraksis har imidlertid vist at en kommune også kan bli holdt ansvarlig ovenfor eieren av bygninger som selv har søkt om å få igangsette byggearbeider som senere har blitt rammet av naturskader.

Et annet viktig spørsmål er hvilken kompetanse en kommune har til å vedta midlertidige og permanente bygge/boforbud, og i hvilken grad slike vedtak utløser en plikt til å utbetale naturskadeforsikring. Dette er spørsmål vi til en viss grad kommer tilbake til nedenfor i pkt 7 om ansvar for utgifter til sikrings- og redningstiltak. I enkelte tilfeller kan det jo imidlertid bli snakk om å utferdige et bygge- eller boforbud også før det rent faktisk har skjedd en naturskade. Vi vil derfor også i denne sammenheng knytte enkelte kommentarer til dette.

Det følger av Nl § 22 (http://www.lovdata.no/all/hl-19940325-007.html#22) at en kommune ”kan bestemme at det skal nedlegges bygge- og deleforbud for eiendommer eller deler av eiendommer som ligger i område der det kan oppstå fare for naturskade.” Adgangen til å nedlegge et slikt forbud ser ut til å favne vidt, men omfatter ikke boforbud. I forhold til de tilfellene hvor en eiendom er skadet har dette som regel ingen betydning, fordi man da kan nedlegge forbud mot utbedringsarbeider. I de tilfellene hvor det ikke er skjedd noen skade, men det kun er fare for at det kan oppstå naturskade, hjemler ikke Nl § 22 et boforbud. Vi har foreløpig ikke sett nærmere på om en kommune med hjemmel i andre bestemmelser kan nedlegge et boforbud. Dette har sammenheng med at det etter Nfl må være snakk om en ”skade som direkte skyldes en naturulykke” for at det skal være en naturskade som er omfattet av den lovbestemte naturskadeforsikringen etter Nfl. En fare for at en naturulykke kan inntre kan i denne sammenheng ikke anses for å være en skade på en eiendom, og et boforbud før det er inntrådt en slik skade vil derfor ikke ha noen betydning for forsikringsselskapenes plikt til å utbetale naturskadeforsikring. Det samme gjelder for øvrig bygge- og deleforbud som vedtas på bakgrunn av at en eiendom er truet av en fare for naturulykker. I hvilket omfang en kommune kan vedta bygge- og deleforbud, og hvilke konsekvenser dette får for forsikringsselskapene vil også bli gjennomgått nedenfor i pkt 4.6.4.

Selv om det er nedlagt et bygge- og deleforbud etter Nl § 22, har dispensasjon fra slike forbud i enkelte tilfeller vært gitt av kommunene. Hvis det senere oppstår en naturskade på eiendommen vil det ikke være en skade som er omfattet av naturskadeforsikringen. Så lenge det er nedlagt et bygge- og deleforbud følger det direkte av Nfl § 1 fjerde ledd at det ikke gis ”erstatning for skade på byggverk som siden er oppført på vedkommende område, eller for løsøre som befinner seg i byggverket når skaden er av slik art som vedtaket gjelder.” Hvorvidt kommunene vil kunne være ansvarlig for slike skader, eller om dette er noe eieren selv må bære, er et vanskelig spørsmål som ikke blir nærmere behandlet her.

Kommuners rolle som plan- og bygningsmyndighet etter Pbl er behandlet i Håndboken s 23 flg.

Også andre skadevoldere enn kommuner og Staten kan bli erstatningsansvarlig for utgiftene til en naturskade. Dette forutsetter at vilkårene for erstatning er oppfylt. Selv om vilkårene for erstatning foreligger, vil forsikringsselskapene kun kunne kreve regress forutsatt at også de øvrige vilkårene for regress er oppfylt. Hvis skadevolderen har utøvet skaden i ervervsvirksomhet vil vilkårene for regress være oppfylt. Regresspørsmålet er for øvrig særskilt behandlet nedenfor i pkt 8.

For forsikringsselskapene er det viktig å ha kunnskap om disse reglene ikke bare i forhold til en mulig regresssak, men også i forhold til spørsmål om primærdekning av utgifter etter en naturskade.

De forskjellige ansvarsgrunnlagene forutsettes til en viss grad kjent, og det vil derfor ikke bli foretatt noen generell grunnleggende gjennomgang. Andre skadevoldere vil først og fremst være private entreprenører og byggherrer, men det kan selvfølgelig tenkes at også private aktører kan utløse en naturulykke. Mange av eksemplene gjengitt ovenfor i forhold til Staten og kommunene vil derfor være illustrerende også under dette punktet, og vi vil i denne sammenheng ikke bruke like mye plass på å gi eksempler. Vi vil likevel avslutningsvis gi et par eksempler også i forhold til andre skadevoldere.

Det alminnelige ulovfestede uaktsomhetsansvaret vil i utgangspunktet alltid være anvendelig ovenfor andre skadevoldere, og en privat arbeidsgiver vil i utgangspunktet ha et culpaansvar for sin virksomhet etter reglene i skadeserstatningsloven § 2-1 om arbeidsgiveransvaret. Vi vil i denne sammenheng ikke foreta en særskilt gjennomgang av arbeidsgiveransvaret.



Hva som skal til for å konstatere at en privat aktør har opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt vil avhenge av flere forhold, herunder hvilken type virksomhet det er snakk om, hva som er de mulige skadekonsekvensene, hvilke handlingsalternativ som forelå for skadevolderen etc. Det vil med andre ord være nødvendig å foreta en konkret vurdering i det enkelte tilfelle, hvor flere moment må vurderes. En generell gjennomgang av forskjellige moment som bør vurderes ligger utenfor vår ramme i denne sammenheng.

Etter naboloven § 9 (http://www.lovdata.no/all/hl-19610616-015.html) har de ansvarlige i utgangspunktet et objektivt ansvar for de skader de påfører naboeiendommene som følge av at de har handlet i strid med bestemmelsene i nabolovens §§ 2-5. Den ansvarlige vil normalt være eieren, men kan også være en med bruksrett til eiendommen, en entreprenør som utfører arbeid etter oppdrag fra eieren eller andre. Vi vil i denne sammenheng ikke foreta en uttømmende behandling av de tilfellene hvoretter en privat aktør kan komme i ansvar etter naboloven, men begrense oss til å gi et eksempel.

Etter nabolovens § 5 heter det at ”ingen må setja i verk graving, bygging, sprenging eller liknande, utan å syta for turvande føregjerder mot utrasing, siging, risting, steinsprut, lufttrykk og anna slikt på granneeigedom.” ”Turvande føregjerder” innebærer i denne sammenheng et krav om at det er gjort tiltak som faktisk forhindrer skade, det er med andre ord ikke tilstrekkelig å vise til at det er gjort tiltak som normalt ville forhindret skade. Det innebærer at der hvor en privat aktør foretar slike arbeider som er nevnt i bestemmelsen, og det kan påvises årsakssammenheng mellom disse arbeidene og utløsningen av en naturskade, så vil denne aktøren kunne være erstatningsansvarlig etter naboloven § 9 for det økonomiske tap som eventuelle skadelidte påføres. Typisk hvis en bedrift foretar slike arbeide på sin egen tomt, eller hvor en entreprenør foretar omfattende bygge- og anleggsarbeider.

Private aktører vil til en viss grad ha et objektivt erstatningsansvar for sin virksomhet etter de alminnelige ulovfestede reglene om objektivt ansvar.

Det vil føre for langt i denne sammenheng å gå ytterligere inn på det nærmere anvendelsesområdet for det objektive ansvaret, og vi vil derfor kun vise med et eksempel en situasjon hvor en privat aktør kanskje kan bli holdt erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag for å ha forårsaket en naturskade.

Bruk, oppbevaring eller annen aktivitet i tilknytning til sprengstoff kan medføre et objektivt erstatningsansvar i de tilfellene hvor det skjer en ulykke relatert til slik aktivitet. Vi kan tenke oss at en privat aktør benytter sprengstoff i sin byggevirksomhet, og at sprengninger foretatt i denne forbindelse utløser et ras som fører til ødeleggelsen av nærliggende boligeiendommer. I et slikt tilfelle kan det argumenteres med at den private aktøren må være erstatningsansvarlig for skadene på boligeiendommene uavhengig av om det er utvist skyld, eller med andre ord være ansvarlig på objektivt grunnlag.

Private aktører kan også bli ansvarlige som følge av lovbestemmelser som pålegger objektivt ansvar. Dette vil likevel oppstå relativt sjelden i forbindelse med naturskader, og vi avgrenser derfor mot en videre behandling av dette.

Kun utbetalinger for skade på ting som er forsikret mot brannskade avregnes mot Norsk Naturskadepool ved en naturskade. Dette er gjennomgått i Håndboken s 5-7, og vi ser ingen grunn til å gå nærmere inn på dette her. Vedrørende spørsmålet om hva som er en naturskade se ovenfor pkt 1.1.

Grensen mellom hva som dekkes av forsikringsselskapene og hva som dekkes av Statens naturskadefond er relativt klar. Statens naturskadefond dekker kun skade på ting som ikke ved alminnelige forsikringsordninger kan forsikres, jf Nl § 1, mens forsikringsselskapene dekker skade på ting der hvor dette følger av forsikringsvilkårene, evt sammenholdt med Fal og Nfl. Tvilsspørsmål oppstår derfor sjelden i tilknytning til grensen mellom disse, men snarere i forhold til utbetalinger fra hver enkelt av de to aktørene.

Et eksempel som illustrerer dette er det tidligere omtalte traktoreksempelet, jf pkt 3.1. I en slik situasjon er det relativt klart at en naturskade på en traktor som kun er ansvarsforsikret, ikke er omfattet av naturskadeforsikringsdekningen til forsikringsselskapene. Tvilsspørsmålet oppstår i denne sammenheng i forhold til om eieren av traktoren vil ha krav på erstatning fra Statens naturskadefond, og mer presist om forutsetningen om at det ”ikke er adgang til å forsikre seg mot skaden”, jf Nl § 1 nr 1, er oppfylt.

For en saksbehandler vil det være viktig å kjenne til hvilke utgifter en skadelidt kan kreve dekket av Statens naturskadefond, og dermed kunne henvise den skadelidte dit for den typen skader som ikke dekkes av forsikringsselskapene. Om dette se pkt 3.1 og Håndboken s 7 flg.

Etter § 3 i Instruks til Poolen heter det at Poolen er ”kontaktledd mellom deltakerne og Statens naturskadefond.” Det eksisterer også et nært samarbeid mellom Poolen og Statens naturskadefond, jf Instruks til Poolen § 18. Det holdes bl a et møte mellom Poolen og Statens naturskadefond hver fjerde måned.

Statens naturskadefond spiller også en sentral rolle i forbindelse med iverksettelsen av sikringstiltak både før og etter en naturskade. Dette blir behandlet nedenfor i pkt 7.

Forholdet mellom forsikringsselskapene og kommunene er relativt utførlig behandlet tidligere, særlig under pkt 4 om kommunenes rolle ved naturskader. I tillegg vil vi behandle kommunenes rolle og kompetanse i forhold til det å pålegge sikringstiltak etter en naturskade i punkt 7 nedenfor.

En skadelidt vil kunne gå direkte på en erstatningsansvarlig skadevolder for alle de utgiftene som påløper som følge av en naturskade, hvor skaden ikke samtidig er dekket av forsikring. En skadelidt vil også på samme vilkår som forsikringsselskapene kunne kreve regress fra andre skadevoldere, gå direkte på skadevolderen.

Også grensen mellom forsikringsselskapene og kommunene er i utgangspunktet relativt klar. Forsikringsselskapenes ansvarsområde kan i de fleste tilfellene i forhold til en skadelidt avgrenses positivt, uten at det er nødvendig å forholde seg til andre aktører, jf pkt 2 ovenfor. Et typisk eksempel på en utgiftspost som ikke er dekket av forsikring, og som derfor i alle tilfeller kan kreves dekket av en skadevolder, er egenandelen.

Forsikringsselskapenes rett til å kreve regress fra kommunene hvor kommunene er erstatningsansvarlige blir også behandlet i pkt 8 nedenfor.

Forholdet mellom forsikringsselskapene og Staten reiser ingen særlige problemstillinger utover det som allerede er behandlet. De vanskelige spørsmålene relaterer seg til i hvilken grad Staten kan bli ansvarlig som skadevolder, og i hvilken grad forsikringsselskapene i disse tilfellene kan kreve regress for utbetalinger under en naturskadeforsikring. Dette er dels behandlet ovenfor i pkt 3.3 og hva angår regress blir dette behandlet i pkt 8 nedenfor.

En skadelidt vil kunne gå direkte på en erstatningsansvarlig skadevolder for alle de utgiftene som påløper som følge av en naturskade og som ikke er dekket av forsikring (en skadelidt vil også på samme vilkår som forsikringsselskapene kan kreve regress fra andre skadevoldere, gå direkte på skadevolderen). Også dette er en grense som i utgangspunktet er relativt klar. Forsikringsselskapenes ansvarsområde kan i de fleste tilfellene i forhold til en skadelidt avgrenses positivt, uten at det er nødvendig å forholde seg til andre aktører. Et typisk eksempel på en utgiftspost som ikke er dekket av forsikring, og som derfor i alle tilfeller kan kreves dekket av en skadevolder, er egenandelen.

En skadelidt vil kunne gå direkte på en erstatningsansvarlig skadevolder for alle de utgiftene som påløper som følge av en naturskade og som ikke er dekket av forsikring (en skadelidt vil også på samme vilkår som forsikringsselskapene kan kreve regress fra andre skadevoldere, kunne gå direkte på skadevolderen). Også dette er en grense som i utgangspunktet er relativt klar. Forsikringsselskapenes ansvarsområde kan i de fleste tilfellene i forhold til en skadelidt avgrenses positivt, uten at det er nødvendig å forholde seg til andre aktører. Et typisk eksempel på en utgiftspost som ikke er dekket av forsikring, og som derfor i alle tilfeller kan kreves dekket av en skadevolder, er egenandelen.

Forsikringsselskapenes rett til å kreve regress fra den erstatningsansvarlige blir behandlet i pkt 8 nedenfor.

Ansvar for sikrings- og redningstiltak reiser mange og vanskelige spørsmål, og vi har derfor funnet det hensiktsmessig med en behandling av disse spørsmålene på tvers av andre inndelinger. Sondringen mellom sikringstiltak og redningstiltak er avgjørende for i hvilken grad forsikringsselskapene vil være ansvarlige for å dekke kostnader til slike tiltak. Med redningstiltak forstås i denne sammenheng slike tiltak som er dekningsmessige etter FAL § 6-4, jf § 4-10. I korte trekk vil det si tiltak som kan avverge en overhengende fare for at et forsikringstilfelle skal inntreffe, eller begrense tap som følge av et allerede inntruffet forsikringstilfelle. I tillegg følger det av § 6-4 at tiltakene må ha ”en ekstraordinær karakter og [må] anses som forsvarlige”. Vilkårene for å kunne kreve redningsomkostninger dekket blir ikke undergitt noen fullstendig og generell behandling i denne fremstillingen. Se likevel pkt 7.3 nedenfor. Dette er til en viss grad også behandlet i Håndboken s 38 flg.

Som vi var inne på i punkt 4.6.3 vedrørende Nl § 22, vil en fare for at en naturulykke skal inntre i utgangspunktet ikke utløse noen plikt for forsikringsselskapene til å foreta utbetalinger under en naturskadeforsikring, med mindre vilkårene i FAL §§ 6-4, jf 4-10 er oppfylt. En naturlig sondring blir derfor mellom tiltak som iverksettes før og etter at en naturskade er inntruffet. I det følgende vil vi benytte begrepet forebyggende tiltak om de tiltak som iverksettes før en naturskade er inntrådt. I de neste punktene vil vi foreta en grundig gjennomgang av de ulike aktørenes rolle i forbindelse med slike tiltak.

Etter Fal § 4-10 (http://www.lovdata.no/all/tl-19890616-069-005.html#4-10) har sikrede plikt til å ”gjøre det som med rimelighet kan forventes av ham eller henne for å avverge eller begrense tapet” i de tilfellene hvor det er ”overhengende fare for at et forsikringstilfelle vil inntreffe” eller et slikt forsikringstilfelle allerede er inntruffet. Bestemmelsen må ses i sammenheng med Fal § 6-4 (http://www.lovdata.no/all/tl-19890616-069-007.html#6-4), hvoretter forsikringsselskapene ”svarer for skade, ansvar, utgifter og annet tap som sikrede er påført under forhold som nevnt i § 4-10, når hensikten med tiltakene var å avverge eller begrense tap som faller inn under forsikringen, og tiltakene hadde en ekstraordinær karakter og måtte anses som forsvarlige.”

Etter § 4-10 har sikrede plikt til å foreta både forebyggende tiltak og andre redningstiltak. Hvis denne plikten misligholdes og sikrede har opptrådt ”forsettelig eller grovt uaktsomt”, kan forsikringen settes ned eller falle helt bort, jf Fal § 4-10 fjerde ledd. Dette er behandlet i Håndboken s 53. En ytterligere hjemmel for å avkorte forsikringsutbetalingene til sikrede følger av Nfl § 1 tredje ledd, hvoretter forsikringsutbetalinger kan settes ned på nærmere bestemte vilkår. Dette er tidligere behandlet i pkt 2.2.

Selv om det er sikrede som har en aktivitetsplikt etter Fal § 4-10, innebærer Fal § 6-4 at det er forsikringsselskapene som i siste omgang vil ha det økonomiske ansvaret for kostnadene ved redningstiltak. Vi kommer nærmere tilbake til dette i neste punkt om forsikringsselskapenes ansvar for redningstiltak.

Det vil gå utenfor rammene for denne fremstillingen å gå nærmere inn på de generelle spørsmålene i tilknytning til Fal §§ 4-10 og 6-4.

Som nevnt i det foregående pkt vil forsikringsselskapene på nærmere vilkår kunne bli økonomisk ansvarlig for redningstiltak, jf Fal § 6-4, jf § 4-10, og naturskadevilkårene. Se også Håndboken s 53 flg.

Forebyggende tiltak iverksatt før en naturulykke er utløst vil ofte ikke være redningstiltak forsikringsselskapene plikter å dekke utgiftene til. Derimot vil tiltak iverksatt for å avverge eller begrense tap etter at en naturulykke er utløst ofte være dekningsmessige, jf § 3 i forskrift om instruks for Norsk Naturskadepool (http://www.lovdata.no/for/sf/jd/hd-19791221-3420.html#3) og naturskadevilkårene (se Håndboken s 55 og vedlegg 9). Det blir på denne bakgrunn nødvendig å ta stilling til når en naturulykke anses utløst.

Et eksempel kan illustrere grensegangen: Nye undersøkelser viser at et bolighus står i faresonen for å bli rammet av ras fra en bakenforliggende fjellskrent. Bolighuset kan dermed sies å være truet av en mulig naturskade. Huset er likevel ikke truet av en utløst naturulykke, og det er derfor ikke grunnlag for å kreve at naturskadeforsikringen skal dekke utgifter til f eks bygging av en skredvoll som kan beskytte bolighuset. Gjennom kommunen kan imidlertid boligeieren anmode Statens naturskadefond om bistand til å iverksette sikringstiltak for boligen. Annerledes kan det bli hvor fjellskrenten har rast ut, og hvor bolighuset på grunn av dette har kommet i en utrygg situasjon. I en slik situasjon kan nødvendige tiltak som iverksettes for å trygge boligen bli ansett for å være dekningsmessige redningstiltak. Det avgjørende blir om vilkårene om ”overhengende fare” i Fal § 4-10 og ”ekstraordinær karakter” og ”forsvarlig” i Fal § 6-4 er oppfylt.

En litt annen situasjon har man hvor en kampestein ligger slik til at den vil fullstendig ødelegge et nedenforliggende hus hvis den skulle løsne. Så lenge steinen har ligget på samme plass i hundrevis av år, og det ikke er noen nye faktorer som kan tyde på at steinen skal løsne, kan eierne ikke iverksette tiltak for å fjerne steinen på forsikringsselskapenes regning. Hvis det f eks oppstår sprekkdannelser i steinen, kan det hevdes at man nærmer seg en situasjon hvor steinen innebærer en overhengende fare for at et forsikringstilfelle skal inntreffe. Selv om sprekkdannelsene i kampesteinen neppe kan sies å være en ”utløst naturulykke”, kan det derfor være slik at eieren av bolighuset har rett til å iverksette tiltak på forsikringsselskapets regning for å avverge den fare steinen innebærer for huset.

Ordlyden i Instruksen til Poolen sammenholdt med naturskadevilkårene kan øyensynlig innebære en innskrenkning av retten til å få dekket redningsomkostninger i forhold til Fal §§ 4-10 og 6-4. Etter Fal § 4-10 er kravet at det er ”overhengende fare for at et forsikringstilfelle vil inntreffe”, mens det etter Instruksen kreves at en ”forsikret ting [er] skadd eller direkte truet ved utløst naturulykke”. Vi kjenner ikke til at dette spørsmålet har kommet på spissen. Etter vår oppfatning bør Instruksen til Poolen tolkes i lys av Fal §§ 4-10 og 6-4.

Etter Nfl § 3 tredje ledd kan det avtales at forsikringsselskapets ansvar for redningsomkostninger skal være begrenset til verdien av den forsikrede tingen. Det følger av § 3 andre ledd i Instruks til Poolen at redningsutgifter kun dekkes inntil forsikringsverdien. I naturskadevilkårene er dette presisert til å være gjenoppføringsprisen for bygninger og gjenanskaffelsesprisen for annet enn bygninger.

Forsikringsselskapene vil dermed være ansvarlig for utgifter til å iverksette nødvendige tiltak for å redde verdier som er omfattet av forsikringsdekningen, men bare inntil utviklingen av en utløst naturulykke har stabilisert seg. Etter at utviklingen har stabilisert seg vil ytterligere tiltak ikke ”avverge eller begrense tap som faller inn under forsikringen”, jf Fal § 6-4.

I enkelte tilfeller vil det også være praktisk at forsikringsselskapene etter særskilt avtale står for den faktiske gjennomføringen av slike tiltak, fordi forsikringsselskapene ofte er alene om å ha de nødvendige ressurser for å påta seg slikt arbeid på kort varsel. Dette er likevel ikke ensbetydende med å si at forsikringsselskapene har en plikt til å stå for den faktiske gjennomføringen av slike tiltak.

Etter Nfl § 2 andre ledd har forsikringsselskapene en plikt til å underrette kommuner om områder de finner er særlig utsatt for skred eller andre naturulykker. Bestemmelsen antas å ha relativt beskjeden praktisk betydning.

Etter § 3 andre ledd i Instruksen til Poolen svarer forsikringsselskapene for den økning i kostnadene en nekting av reparasjon/gjenoppføring av et naturskadet byggverk medfører, forutsatt at det tinglyses et bygge-/deleforbud på eiendommen etter Nl § 22, og utgiftene til utbedring er 60 % eller mer av forsikringsverdien for det skadde byggverket.

Et eksempel kan illustrere hvordan denne regelen vil slå ut. Vi kan tenke oss et boligområde med tre boliger, som blir utsatt for snøskred. Snøskredet totalvraker den ene boligen (A), forårsaker skader på en av de to andre tilsvarende 50 % av forsikringsverdien for boligen (B), mens det tredje står tilbake uskadd (C). Nærmere undersøkelser viser at boligområdet ligger utsatt til for snøskred også i framtiden. Kommunen nedlegger byggeforbud for boligene A og B, og hindrer dermed reparasjoner/gjenoppføring.

• Bolig A: Forutsatt at forbudet tinglyses vil eieren av bolig A ha krav på å få dekket utgifter til gjenoppføring av tilsvarende bolig på annet sted. Skaden er over 60 % av forsikringsverdien.

• Bolig B: Selv om forbudet tinglyses vil ikke eieren av bolig B ha krav på forsikringsutbetalinger utover de skadene som faktisk er påført boligen. Skaden er ikke over 60 % av forsikringsverdien. For de øvrige kostnadene ved en fraflytting av boligen, vil Statens naturskadefond gjennom kommunen etter nærmere retningslinjer kunne bistå den/de skadelidte, jf midlertidige regler for tilskudd til sikring mot naturskader utgitt av Statens naturskadefond (Håndboken vedlegg 12).

• Bolig C: Et bygge- og deleforbud vil ikke innebære et boforbud. Et annet spørsmål er som nevnt i pkt 4.6.4 om kommunen har hjemmel til å vedta et boforbud. Selv om boligen ligger i et område som er truet av framtidige snøskred, vil eieren av boligen ikke ha krav på forsikringsutbetalinger selv om han/hun skulle velge å flytte fra eiendommen. Det foreligger ingen naturskade på eiendommen/boligen. I slike tilfeller må eieren henvende seg til Statens naturskadefond gjennom hjemkommunen for om mulig å få bistand til å dekke kostnader ved en fraflytting. Eieren vil sannsynligvis heller ikke kunne kreve at forsikringsselskapene dekker utgifter til forebyggende tiltak som kan redusere faren for framtidige skader som følge av snøskred på eiendommen, jf tidligere drøftelse om redningsomkostninger. Det foreligger i et slikt tilfelle ikke noen trussel fra en utløst naturskade. For å få dekket slike utgifter kan eieren henvende seg til Statens naturskadefond gjennom kommunen.

Statens naturskadefond skal fremme sikring mot naturskader og yte tilskudd til sikringstiltak, jf Nl § 1 og pkt 3.1 ovenfor. Dette arbeidet er forutsatt å skje i samarbeid med kommunene, og i Nl §§ 20-24 (http://www.lovdata.no/all/hl-19940325-007.html) er det gitt nærmere bestemmelser om dette. Myndigheten etter Nl § 20 andre ledd til ved forskrift å gi nærmere bestemmelser om hvordan staten skal hjelpe til med visse typer av sikringstiltak er delegert til Landbruksdepartementet. Slike forskrifter er ennå ikke vedtatt. Det er imidlertid fastsatt midlertidige regler for tilskudd til sikring mot naturskader, jf vedlegg 12 i Håndboken. Dette er også behandlet i forarbeidene til Nl , jf Ot prp nr 12 1993-94 s 413 flg. En nærmere gjennomgang av de midlertidige reglene for tilskudd til sikring mot naturskader vil ikke bli foretatt.

Statens naturskadefond vil utover det at de etter nærmere bestemte retningslinjer kan yte tilskudd til sikringstiltak, ikke ha noe ansvar for verken sikringstiltak eller redningstiltak. En annen sak er at Statens naturskadefond i praksis vil ha en relativt stor rolle, f eks ved å behandle planer for tiltak som bør settes i verk mm.

Kommunens ansvar for sikringstiltak følger til en viss grad av Nl §§ 20-24 (http://www.lovdata.no/all/hl-19940325-007.html).

Etter forarbeidene til Nl bygger lovens § 20 på at ”kommunen skal overta hovedansvaret for sikring mot naturskader”, jf Ot prp nr 12 1993-94 s 425. I tillegg til at kommunen ”plikter å treffe forholdsregler mot naturskader slik som bestemt i plan- og bygningsloven §§ 25 - første ledd, nr. 5 og 68”, jf Nl § 20, plikter kommunen også helt generelt å ”vurdere om sikringstiltak er nødvendige, og å iverksette slike tiltak”, jf Ot prp nr 12 1993-94. Bestemmelsene i Pbl er gjennomgått ovenfor i pkt 4.6. Nl § 20 pålegger kommunene plikter, men bestemmelsen må samtidig forstås slik at den også gir kommunene kompetanse (hjemmel) til å treffe nødvendige sikringstiltak. Den nærmere rekkevidden av hvilke tiltak kommunene etter bestemmelsen har kompetanse til å iverksette fremstår som uklar. Det kan være slik at kommunene med hjemmel i denne bestemmelsen f eks kan treffe vedtak om boforbud.

Slike vedtak vil likevel i liten grad få betydning for forsikringsselskapene, fordi forsikringsselskapenes utbetaling under naturskadeforsikringer er positivt avgrenset, og relatert til at en ting er skadet. Et boforbud kan i denne sammenheng ikke sies å være en skade som utløser naturskadeforsikring.

Etter Nl § 21 kan kommunen ” kreve avstått fast eiendom eller rett over fast eiendom, derunder rett til å forby hogst eller annen særlig utnyttelse, når det er nødvendig for å gjennomføre tiltak til sikring mot naturskade utenfor de tilfelle som er omhandlet i lov av 15. mars 1940 nr. 3 om vassdragene, § 102.” På samme måte som i forhold til et boforbud vil et vedtak om avståelse av eiendom ikke kunne få noen betydning for forsikringsselskapene.

Det følger av Nl § 22 (http://www.lovdata.no/all/hl-19940325-007.html#22) at en kommune ”kan bestemme at det skal nedlegges bygge- og deleforbud for eiendommer eller deler av eiendommer som ligger i område der det kan oppstå fare for naturskade.” Adgangen til å nedlegge et slikt forbud ser ut til å favne vidt, men omfatter ikke boforbud. I forhold til de tilfellene hvor en eiendom er skadet har dette som regel ingen betydning, fordi man da kan nedlegge forbud mot å foreta utbedringsarbeider. I de tilfellene hvor det ikke er skjedd noen skade, men det kun er fare for at det kan oppstå naturskade, hjemler ikke Nl § 22 et boforbud, jf eksempelet med de tre boligene i pkt 7.3 ovenfor. Som nevnt ovenfor kan kanskje Nl § 20 hjemle et slikt forbud. Som gjennomgått i pkt 7.3 ovenfor vil et slikt vedtak få betydning for forsikringsselskapene hvor det er snakk om skader som overstiger 60 % av den forsikrede verdien. Utover disse situasjonene antas vedtak truffet etter Nl § 22 å ha liten betydning for forsikringsselskapene.

Etter Nl § 23 kan kommunene gi tillatelse til ”ekspropriasjon av byggetomt til eie eller bruk”, når fare for naturskade fører til at byggverk bør flyttes. Bestemmelsen antas ikke å ha noen betydning for forsikringsselskapenes plikter.

I Nl § 24 er det gitt regler for hvordan utgiftene til sikringstiltak mot naturskader skal fordeles. Det er kommunene som har hovedansvaret for å sette i verk og bekoste sikringstiltak. Etter Nl § 24 kan imidlertid kommunene etter nærmere retningslinjer kreve utleggene refundert av ”dem som eier eller fester eiendom innenfor det område sikringstiltaket har virkning for”. Refusjonsbestemmelsene har vært lite benyttet i praksis, og vi vil ikke her foreta en omfattende og generell gjennomgang av denne bestemmelsen.

Spørsmålet om en eier eller fester av en eiendom, som blir bedt om å refundere kommunen utlegg i forbindelse med tiltak iverksatt etter en naturskade, kan kreve disse beløpene dekket under sin naturskadeforsikring, vil avhenge av om det er snakk om et redningstiltak som forsikringsselskapene er ansvarlig for, se pkt 7.3. I de tilfellene hvor man er utenfor de redningsomkostninger som forsikringsselskapene er ansvarlig for, vil det ikke være noe grunnlag for verken kommunen eller den skadelidte til å rette krav mot forsikringsselskapene for dekning av øvrige utgifter de har blitt påført i forbindelse med naturskaden. I enkelte situasjoner kan forholdene imidlertid ligge til rette for at kommunen og/eller den skadelidte kan kreve slike utgifter dekket av den ansvarlige skadevolderen, jf pkt 7.7.



7.6 Statens (utover Statens naturskadefond) ansvar for sikringstiltak

Etter politiloven § 27 (http://www.lovdata.no/all/hl-19950804-053.html#27) tilligger det ”politiet å iverksette og organisere redningsinnsats der menneskers liv eller helse er truet, hvis ikke annen myndighet er pålagt ansvaret”. Det innebærer at politiet i de tilfellene hvor en naturulykke truer menneskers liv eller helse skal iverksette sikringstiltak. Et eksempel på dette er Finneidfjordsaken, hvor politiet rykket ut og sikret området umiddelbart etter at raset var gått.

Redningstjenestens organisering fremgår av kongelig resolusjon av 4. juli 1980. Politiets oppgaver ved naturkatastrofer er beskrevet i forarbeidene til politiloven til å være ”å treffe de tiltak som er nødvendige for å avverge fare og begrense skade”, jf Ot prp nr 22 1994-95.

Med kollektive ”redningstiltak” menes tiltak som er iverksatt av det offentlige for å redde eller begrense skade på verdier i både privat og offentlig eie. Utgiftene til slike tiltak dekkes også normalt av det offentlige, jf f eks storflommen på Østlandet høsten 1995. Om kollektive redningstiltak se Håndboken s 53.

Ved naturskader vil forholdene sjelden ligge til rette for at en skadevolder kan yte noen særlig aktiv innsats i forbindelse med sikringstiltak. Slike sikringstiltak vil i de fleste tilfellene bli organisert enten av politiet eller av kommunen. Etter omstendighetene kan skadevolder etter ulovfestet rett ha en plikt til å iverksette sikringstiltak etter at naturskade er inntruffet. Det mest praktiske er likevel at skadevolderen kan bli holdt erstatningsansvarlig for de økonomiske utgiftene ved etterfølgende sikringstiltak. Dette avhenger av om vilkårene for erstatning for den typen utgifter er oppfylt.



8 Kort om regressadgangen

Som påpekt ovenfor er det ikke tilstrekkelig til at forsikringsselskapene kan kreve sine utbetalinger under en naturskadeforsikring tilbake fra de forskjellige skadevolderne at vilkårene for erstatning foreligger. Forskjellige mulige ansvarsgrunnlag i forhold til de forskjellige aktuelle skadevolderne er behandlet tidligere. I tillegg til at det må foreligge et ansvarsgrunnlag må også de øvrige vilkårene for erstatning foreligge, dvs økonomisk tap, og årsakssammenheng mellom skaden og tapet. Videre må forsikringsselskapet ha et hjemmelsgrunnlag for regress. Det er særlig dette som skal behandles her. Spørsmålet om regress er behandlet i Håndboken s 107 flg.

Skadelidtes forsikringsselskap kan kreve regress fra skadevolder etter reglene i skadeserstatningsloven (Skl) §4-3, jf §4-2 (http://www.lovdata.no/all/tl-19690613-026-004.html).

Adgangen for forsikringsselskapet til å kreve regress fra skadevolder når skaden er dekket ved forsikring for tingskade eller annen formuesskade fremgår av Skl §4-3:

Vilkårene for at skadelidte kan kreve regress fra skadevolder når skaden er dekket av forsikring for tingskade eller annen formuesskade er i Skl § 4-2 nr 1 formulert slik:

” I det omfanget det er på det rene at en skade kan kreves dekket av forsikring for tingskade eller annen formuesskade, kan den skadelidte bare gjøre gjeldende sitt erstatningskrav mot den ansvarlige skadevolder dersom skaden er voldt:

a) ved forsett eller grov uaktsomhet av den ansvarlige selv, eller

b) i hans yrke, ervervsvirksomhet eller dermed likestilt virksomhet”.



Etter Skl § 4-3 er det et vilkår at forsikringsselskapet allerede har utbetalt en forsikringssum til skadelidte for at selskapet skal kunne kreve regress. Det er derfor ikke tilstrekkelig at man vet at man kommer til å foreta utbetalinger under en naturskadeforsikring.

Regress mot selskapet eller skadevolder kan etter dette bare søkes dersom skadevolder selv har voldt skaden forsettelig eller grovt uaktsomt, eller dersom skaden ble voldt av skadevolder i ”hans yrke, ervervsvirksomhet eller dermed likestilt virksomhet”.

Dersom skaden er voldt i skadevolders ”yrke, ervervsvirksomhet eller dermed likestilt virksomhet”, gjelder regressadgangen uavhengig av hvilket ansvarsgrunnlag som foreligger. Dette ansvaret gjelder for samtlige arbeidstakere eller oppdragstakere som forvolder skade i tjenesten, og ansvar kan således også bli aktuelt for alle offentlige og private arbeidsgivere som driver ervervsvirksomhet eller likestilt virksomhet. Spørsmålet om hva som er likestilt virksomhet i forhold til det offentlige vil bli nærmere behandlet nedenfor.

Alternativet i Skl § 4-2 litra a er etter dette bare aktuelt dersom skadevolder er en privatperson som har voldt skaden forsettelig eller grovt uaktsomt, uten at skadeforvoldelsen hadde sammenheng med utøvelsen av et yrke. Alternativet anses på denne bakgrunn å være relativt lite interessant i forhold til naturskader, og vil derfor kun kort bli behandlet nedenfor.

Dersom skadevolder er ansvarsforsikret, og det erstatningsmessige ansvar han har pådratt seg er dekningsmessig under denne forsikringen, vil selskapet også kunne fremme krav om regress direkte mot ansvarsselskapet. Dette forutsetter at vilkårene i § 4-2 er oppfylt, jf Fal § 7-6 (http://www.lovdata.no/all/tl-19890616-069-008.html#7-6).

Dersom det er flere ansvarlige skadevoldere er regressadgangen regulert i Skl § 5-3 andre ledd som lyder:

Utgangspunktet ved vurdering av skyld-ansvaret (culpa) i norsk rett er en aktsomhetsnorm som kort sagt beskrives som et krav om tilfredsstillende, forsvarlig handlemåte på det aktuelle livsområde. Hva som må anses som erstatningsbetingende uaktsomt må vurderes konkret, med utgangspunkt i den rolleforventning man stille overfor skadevolder på de ulike livsområder, og kravet til aktsomhet vil alltid være relativt. Det må også oppstilles et krav om at skadevolder hadde mulighet for å handle annerledes, slik at skaden kunne vært unngått, et såkalt handlingsalternativ.

Det må kreves et markert avvik fra en normalt forsvarlig handlemåte, for at det skal kunne konstateres grov uaktsomhet. Det skal her pekes på at generelt sett vil skaderisikoen gi en pekepinn på hvordan aktsomhetsnormen skal fastlegges. Jo større skaderisiko, desto større krav stilles til aktsomhet, og desto mindre avvik kreves før en handling vil kunne bli karakterisert som grov uaktsom. Det samme gjelder dersom det er stor risiko for at omfanget av en eventuell skade blir stor dersom skade først inntreffer, selv om skaderisikoen i seg selv er liten. Særlig der det er fare for at liv kan gå tapt, eller dersom det er risiko for at store verdier kan gå tapt skjerpes kravet til aktsomhet, selv om risikoen for at skade skal oppstå i seg selv ikke er særlig stor. Dette vil jo ofte være tilfellet nettopp ved naturskader.

Forsett foreligger dersom skadevolder har gjort skaden med vilje, dvs. at han har ønsket å fremkalle skaden, eller at skadevolder har vært klar over at skaden måtte inntre ved en bestemt handling, men likevel valgt ikke å ta hensyn til dette. Det kreves strenge bevis for at det foreligger forsett, slik at man i de fleste tilfeller vil falle tilbake på grov uaktsomhet.

Bestemmelsen gjelder uten hensyn til om skadevolderen er erstatningsansvarlig på subjektivt eller objektivt grunnlag. Den omfatter videre ikke bare næringslivets skadeforvoldelser, men også de skader frie yrkesutøvere (selvstendige næringsdrivende) måtte volde. I tillegg vil bestemmelsen i utgangspunktet også omfatte de skader enhver lønnet arbeidstaker i privat eller offentlig tjeneste måtte volde, jf Skl § 2-1 om arbeidsgiveransvar.

Det vanskelige spørsmålet i denne sammenheng er hva med de tilfellene hvor det er en kommune eller Staten som sådan som har pådratt seg ansvar, herunder såkalt organansvar. Statlig og kommunal virksomhet kan i denne sammenheng deles inn i tre hovedgrupperinger. Det er statlig og kommunal næringsvirksomhet, tjenestevirksomhet og annen myndighetsutøvelse, som f eks plan- og bygningsmyndighet og reguleringsmyndighet. Det har vært reist spørsmål ved hva som skal regnes som likestilt virksomhet etter Skl § 4-2 nr 1 litra b. Forarbeidene er noe forvirrende. I litteraturen er det tatt til orde for full regressadgang mot det offentlige, jf Petter Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, 4. utgave, Oslo 1999, s 75. Tilsvarende Andreas Arntzen, Ansvarsforsikring, Oslo 2000, kap 22, se s 317 flg og Nils Nygaard, Skade og ansvar, 5. utgave, Bergen 2000, s 405, hvor det heter at ”dermed likestilt virksomhet” omfatter ”heile den offentlege sektor.”

Det kan ikke være tvilsomt at forsikringsselskapene har regressrett når skaden er voldt av stat eller kommune når disse driver næringsvirksomhet. Et eksempel er det ansvar en kommune kan pådra seg for skade forårsaket av vann og kloakkverk etter vassdragsloven § 47 nr 2.

På samme måte er det vår oppfatning at forsikringsselskapene også har regressrett når skaden er forvoldt ved statlige eller kommunale tjenesteytelser, som for eksempel hvor Statens vegvesen utløser skred ved bygging og utbedring av veier.

Tilsvarende er det vår oppfatning at vilkårene for regress også vil være oppfylt hvor skade forvoldes av stat eller kommune i forbindelse med annen myndighetsutøvelse, for eksempel når kommunene utøver sin rolle som regulerings og godkjenningsmyndighet. Typisk vil spørsmålet om regress kunne komme opp hvor en kommune har opptrådt klanderverdig i forbindelse med behandlingen av en byggemelding/søknad om bygging i skredutsatte områder.

Særlig for de to siste typetilfellene, hvor stat eller kommune driver tjenesteytelser eller utøver annen myndighetsutøvelse, må det likevel presiseres at domstolene ikke har vurdert spørsmålet om regressadgangen for forsikringsselskapene.

Etter SKL §4-3 kan selskapet kreve regress ”så langt skadelidte kunne ha krevd erstatning av skadevolderen etter §4-2. Dette betyr at regressbeløpet er knyttet opp mot og begrenset til det erstatningsansvar skadevolderen ville hatt overfor skadelidte. Dette innebærer at det er de alminnelige erstatningsrettslige reglene om utmåling av erstatning som gjelder ved regressoppgjør. I enkelte tilfeller vil forsikringsselskapet kunne ha utbetalt et høyere beløp enn det som kan kreves erstattet fra skadevolder. Dette er i så fall beløp forsikringsselskapene selv må dekke. Et eksempel kan illustrere dette. Ved tingforsikring skal forsikringsselskapene etter forsikringsavtalen dekke det tap skadelidte/sikrede er påført (såkalt basiserstatning), samt finansierings- og likviditetsbehov ved gjenanskaffelse (såkalt nyverditillegg). Etter erstatningsrettslige regler er det kun det økonomiske tap som skal erstattes, og nyverditillegget faller derfor utenfor. I utgangspunktet vil derfor ikke nyverditillegg være omfattet av selskapets regresskrav.

Selskapets krav er et avledet krav av skadelidtes krav mot skadevolder. Selskapet trer inn i det krav skadelidte selv ville hatt mot skadevolder dersom skaden ikke var blitt dekket gjennom skadelidtes forsikring. Foreldelsesfristen løper derfor etter reglene i foreldelsesloven av 1979 og ikke etter Fal §8-6, som gjelder sikredes krav mot selskapet.

Etter foreldelsesloven (http://www.lovdata.no/all/hl-19790518-018.html) § 9 følger det at ”krav på skadeserstatning eller oppreising foreldes 3 år etter den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige.” Det tidligste starttidspunktet for foreldelsesfristen vil derfor være skadedatoen. Ved naturskader vil skadelidte i de fleste tilfeller ha kunnskap om skaden ved eller kort tid etter at skaden inntraff. Det kan imidlertid være vanskelig for den skadelidte å erverve kunnskap om den ansvarlige. Treårsfristen vil først starte å løpe når skadelidte også har slik kunnskap. Årsaksforholdene ved naturskader kan være komplekse og det kan ta tid å avklare om skade er resultat av menneskelig handling eller et hendelig uhell, en ”act of God”. Det kan føre til at foreldelsesfristen først begynner å løpe når årsaksforholdene er såpass avklart at den ansvarlig skadevolder kan utpekes.

Etter foreldelsesloven § 9 nr 2 fremgår det at det gjelder en absolutt foreldelsesfrist på 20 år fra den dag skaden inntraff. Dette innebærer at det ikke vil være mulig å søke regress for skadehandlinger som er mer enn 20 år gamle.

Vi har i denne fremstillingen gått gjennom forskjellige aktører som har forskjellige roller ved naturskader. I denne sammenheng er det også viktig å være klar over at vi ikke lever i et risikoløst samfunn. I en del tilfeller vil skadelidte selv måtte bære de økonomiske konsekvensene av at en skade er inntruffet. I media fremstilles det ofte slik at skadelidte må kunne kreve å få dekket sine utgifter av noen, det er bare et spørsmål om hvem som skal dekke hans/hennes utgifter. Rettslig sett er ikke dette alltid holdbart. Som tidligere nevnt er forsikringsselskapenes ansvar ved naturskader stort sett positivt avgrenset. For skader som har oppstått hos en skadelidt utenfor de tilfellene hvor skaden er omfattet av naturskadeforsikringen, blir spørsmålet derfor om forsikringsselskapet ønsker å yte bistand utover det de er rettslig forpliktet til.

En sak som var oppe i Gjøvik byrett 30. september 1986 kan til en viss grad illustrere skadelidtes egenrisiko. I denne saken hadde skadelidte saksøkt Gjøvik kommune, Forenede skadeforsikring og Staten. I forhold til kommunen hevdet skadelidte at kommunen var ansvarlig på objektivt grunnlag etter vassdragsloven § 47 nr 2. Saken ble i forhold til kommunen avvist, fordi vassdragsloven § 47 nr 2 henviser den skadelidte til å kreve skjønn. I forhold til Forenede skadeforsikring kom retten til at skade skyldtes nedbør som ikke kunne karakteriseres som flom etter den tidligere Fal § 81 a, jf tilsvarende begrep i Nfl § 1 første ledd. Slike nedbørsskader vil kunne være eksempel på skader som skadelidte selv må bære risikoen for. I forhold til Staten krevde skadelidte at Staten ved Statens naturskadefond var erstatningsansvarlig også utover det som gjaldt for forsikringsselskapet. Retten avviste også saken i forhold til Staten fordi skadelidte aldri hadde fremmet noe krav om erstatning ovenfor Statens naturskadefond. Mye taler likevel for at retten ved en realitetsbehandling ville ha kommet til at skadelidte ikke kunne fått medhold i et krav mot Statens naturskadefond, blant annet av de samme grunner som Forenede skadeforsikring ble frikjent for. Skadelidte tapte derfor denne saken i forhold til alle de tre saksøkte.

Skadelidtes egenrisiko er også kommet til uttrykk gjennom avkortningsbestemmelsen i Nfl § 1 tredje ledd, jf behandlingen av dette i pkt 2.2 ovenfor.



10 Vedlegg

Vedlegg 1: LOV 1989-06-16 nr 70: Lov om naturskadeforsikring.

Vedlegg 2: LOV 1994-03-25 nr 07: Lov om sikring mot og erstatning for naturskader (naturskadeloven).

Vedlegg 3: LOV 2000-11-24 nr 82: Lov om vassdrag og grunnvann (vannressursloven).

Vedlegg 4: FOR 1979-12-21 nr 3420: Forskrift om instruks for Norsk Naturskadepool.

Vedlegg 5: FOR 1997-09-26 nr 1437: Forskrift om katastrofeordningen i planteproduksjon.

Vedlegg 6: FOR 1997-09-26 nr 1439: Vedtekter for katastrofefondet for planteproduksjon.

Vedlegg 7: Rt 1975 s 1081. Kommunens ansvar ved tilstopping av kloakkledning.

Vedlegg 8: Rt 1983 s 758. Spørsmål om statens erstatningsansvar for sprengning av granater.

Vedlegg 9: Rt 1995 s 1515 (Rondo Sportell). Spørsmål om avkortning.

Vedlegg 10: Rt 1997 s 550 (Permafrost).

Vedlegg 11: RG 1979 s 652. Erstatning for flomskader forårsaket av Vegvesenets ombygging av en bro.

Vedlegg 12: RG 1986 s 1039. Erstatningssak – uaktsom kommunal behandling ved godkjennelse av rastruede boligtomter.

Vedlegg 13: Gjøvik byretts rettsbok 30. september 1986, med dom avsagt 9. desember 1986.

Vedlegg 14: RG 1987 s 640, Hålogaland lagmannsrett.

Vedlegg 15: RG 1988 s 499, Alta herredsrett.

Vedlegg 16: Eidsivating lagmannsretts dom 12.10.1992.

Vedlegg 17: RG 1992 s 1158. Frostating lagmannsrett.

Vedlegg 18: Sivilombudsmannens årsmelding. Referat av saker. 1995.

Vedlegg 19: Det Kongelige kommunal- og arbeidsdepartement: Rundskriv Nr. 5/68 P1

20. mars 1968.

Vedlegg 20: Rundskriv T-5/97 utarbeidet i fellesskap av Miljøverndepartementet og Kommunal- og arbeidsdepartementet om Arealplanlegging og utbygging i fareområder.